Jeg har ikke selv lest boken og skal derfor ikke kommentere den, derimot er det nødvendig å påpeke enkelte andre forhold. Nordstrand hevder at verdensrekorden på risavling per i dag holdes av økobonden Sumant Kumar (1). Mer nøyaktig hevdes risavlingen å være på 22,4 tonn per hektar, men dette er ikke mulig: Den øvre grensen for avling dikteres av forholdet mellom solinnstråling og fotosyntesen i risplanten, gitt at næringstilgang, vann og alle andre innsatsfaktorer er ubegrenset. Den øvre grensen for C3-fotosyntesen i den aktuelle delen av India er 10-12 tonn per hektar som tilsvarer halvparten, og tallene er dermed feil (2).
Nordstrand hevder videre at rekordavlingen skyldes fravær av «kunstgjødsel og sprøyting». Bønder sprøyter ved behov, og siden det var ingen sopp eller insekter, utgjorde det ingen noe problem for hverken han eller naboåkrene. Altså skyldes ikke dette fravær av sprøyting i seg selv, men heller god agronomipraksis. Det kommer fram at Kumar brukte 2,4 D mot ugress, hybrid-såfrø som var beiset mot sopp, og kunstgjødsel med nitrogen, fosfor og kalium (3). På lik linje med mennesker har planter også behov for essensielle næringsstoffer, som et premiss for økte avlinger. Det er derfor overraskende at Nordstrand etterspør dokumentasjon om at kunstgjødsel er en forutsetning for økte avlinger: Grunnleggende agronomi handler om å tilbakeføre like mye næringsstoffer som tas opp av jordsmonnet. Kunstgjødsel inneholder akkurat de næringsstoffene som plantene trenger i riktige mengder. Her ville de økte avlingene i tilfelle skyldes innsatsfaktorer som er forbudt i det økologiske landbruket.
Nordstrand hevder at WHO anbefaler å gå over til et økologisk landbruk omgående og mistolker FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) for å være fra WHO, noe som ikke stemmer. Derimot har WHOs matetater FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) og IFPRI (International Food Policy Research Institute) fastslått at «sertifisert økologisk» alene ikke er bærekraftig (4), men at man heller bør implementere agroøkologiske metoder, også ved bruk av bioteknologi og GMO (5).
Nordstrand avslutter med å negativt lade ordet «matkjemi», samt skaper en unødvendig frykt rundt GMO, til tross for at blant annet WHO anser GMO som like trygt å spise som andre alternativer. Bruken av bioteknologi kan bidra til å utvikle robuste nye matsorter, som tørråteresistense poteter. Tørråte er den plantesykdommen i Norge det brukes mest kjemiske soppmidler mot og slik kan GMO utviklete plantesorter drastisk redusere bruken av sprøytemidler (6, 7).
Litteratur
1. The Gurdian. India's rice revolution.
https://www.theguardian.com/global-development/2013/feb/16/india-rice-fa... (23.03.2017)
2. Irri. Another new rice yield record? Let’s move beyond it.
http://irri.org/blogs/achim-dobermann-s-blog/another-new-rice-yield-reco... (23.03.2017)
3. Independentsciencenews. India Bihar Paddy Record Yield.
http://www.independentsciencenews.org/wp-content/uploads/2012/11/India-B... (23.03.2017)
4. Geneticliteracyproject. Ruishalme, I. (2016). Media and organic created myth: UN endorses small-scale organic farming over biotech.
https://www.geneticliteracyproject.org/2016/01/21/media-organic-supporte... (23.03.2017)
5. FAO. FAO calls for “paradigm shift” towards sustainable agriculture and family farming. http://www.fao.org/news/story/en/item/250148/icode/ (23.03.2017)
6. NRK. Bedre å sette inn et gen enn å sprøyte.
https://www.nrk.no/dokumentar/forskere-positive-til-gmo-mat-1.8333629 (23.03.2017)
7. Nationen. GMO-potet kan spare bønder for milliontap.
http://www.nationen.no/landbruk/forsker-pay-potet-som-stayr-imot-tarrayt... (23.03.2017)