Lege, forfatter og foredragsholder
Trondheim
Lite spiselig
24.03.2017
Jeg har ikke selv lest boken og skal derfor ikke kommentere den, derimot er det nødvendig å påpeke enkelte andre forhold. Nordstrand hevder at verdensrekorden på risavling per i dag holdes av økobonden Sumant Kumar (1). Mer nøyaktig hevdes risavlingen å være på 22,4 tonn per hektar, men dette er ikke mulig: Den øvre grensen for avling dikteres av forholdet mellom solinnstråling og fotosyntesen i risplanten, gitt at næringstilgang, vann og alle andre innsatsfaktorer er ubegrenset. Den øvre grensen for C3-fotosyntesen i den aktuelle delen av India er 10-12 tonn per hektar som tilsvarer halvparten, og tallene er dermed feil (2).
Nordstrand hevder videre at rekordavlingen skyldes fravær av «kunstgjødsel og sprøyting». Bønder sprøyter ved behov, og siden det var ingen sopp eller insekter, utgjorde det ingen noe problem for hverken han eller naboåkrene. Altså skyldes ikke dette fravær av sprøyting i seg selv, men heller god agronomipraksis. Det kommer fram at Kumar brukte 2,4 D mot ugress, hybrid-såfrø som var beiset mot sopp, og kunstgjødsel med nitrogen, fosfor og kalium (3). På lik linje med mennesker har planter også behov for essensielle næringsstoffer, som et premiss for økte avlinger. Det er derfor overraskende at Nordstrand etterspør dokumentasjon om at kunstgjødsel er en forutsetning for økte avlinger: Grunnleggende agronomi handler om å tilbakeføre like mye næringsstoffer som tas opp av jordsmonnet. Kunstgjødsel inneholder akkurat de næringsstoffene som plantene trenger i riktige mengder. Her ville de økte avlingene i tilfelle skyldes innsatsfaktorer som er forbudt i det økologiske landbruket.
Nordstrand hevder at WHO anbefaler å gå over til et økologisk landbruk omgående og mistolker FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) for å være fra WHO, noe som ikke stemmer. Derimot har WHOs matetater FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) og IFPRI (International Food Policy Research Institute) fastslått at «sertifisert økologisk» alene ikke er bærekraftig (4), men at man heller bør implementere agroøkologiske metoder, også ved bruk av bioteknologi og GMO (5).
Nordstrand avslutter med å negativt lade ordet «matkjemi», samt skaper en unødvendig frykt rundt GMO, til tross for at blant annet WHO anser GMO som like trygt å spise som andre alternativer. Bruken av bioteknologi kan bidra til å utvikle robuste nye matsorter, som tørråteresistense poteter. Tørråte er den plantesykdommen i Norge det brukes mest kjemiske soppmidler mot og slik kan GMO utviklete plantesorter drastisk redusere bruken av sprøytemidler (6, 7).
Litteratur
1. The Gurdian. India's rice revolution.
https://www.theguardian.com/global-development/2013/feb/16/india-rice-fa... (23.03.2017)
2. Irri. Another new rice yield record? Let’s move beyond it.
http://irri.org/blogs/achim-dobermann-s-blog/another-new-rice-yield-reco... (23.03.2017)
3. Independentsciencenews. India Bihar Paddy Record Yield.
http://www.independentsciencenews.org/wp-content/uploads/2012/11/India-B... (23.03.2017)
4. Geneticliteracyproject. Ruishalme, I. (2016). Media and organic created myth: UN endorses small-scale organic farming over biotech.
https://www.geneticliteracyproject.org/2016/01/21/media-organic-supporte... (23.03.2017)
5. FAO. FAO calls for “paradigm shift” towards sustainable agriculture and family farming. http://www.fao.org/news/story/en/item/250148/icode/ (23.03.2017)
6. NRK. Bedre å sette inn et gen enn å sprøyte.
https://www.nrk.no/dokumentar/forskere-positive-til-gmo-mat-1.8333629 (23.03.2017)
7. Nationen. GMO-potet kan spare bønder for milliontap.
http://www.nationen.no/landbruk/forsker-pay-potet-som-stayr-imot-tarrayt... (23.03.2017)
03.04.2017
Det er synd, men ikke uventet, at Berit Nordstrand sin anmeldelse av Birger Svihus sin bok, Spiselig, tar form som et debattinnlegg (1). Det er gledelig at Daniel Bieniek tar seg tiden til rette opp i påstandene som fremmes av Nordstrand (2), som dessuten er nokså kjent for sin mer alternative og kontroversielle råd til ernæring og helse. Hun selger en rekke bøker som på flere måter står i motsetning til Svihus sin bok, og man kan spørre seg om det er snakk om en interessekonflikt her.
Undertegnede har selv lest boken og kan ikke forstå hvordan Nordstrand kommer til den konklusjonen at økologisk landbruk «avskrives (…) uten å forklare hvorfor». Jeg kan heller ikke erindre at Svihus beskriver kunstgjødsel og sprøytemidler som en «forutsetning for økte avlinger». Det er dog sant at riktig bruk av disse virkemidler kan øke avlinger på en trygg måte, spesielt der det er nødvendig. Nordstrand sin beskrivelse av språket som om det «trakasserer produsenter og forbrukere av økologisk mat» er også totalt fremmed for denne leseren.
Jeg kan si meg enig Nordstrand at Svihus kan tidvis være ukritisk til konsekvensene av det konvensjonelle landbruket. Allikevel, her har Nordstrand mye å lære av Svihus. Jeg anbefaler boken til de som er interessert i forholdet mellom mat og mennesket.
Litteraturliste:
1. Nordstrand B. Spiselig. Tidsskr Nor Legeforen. 2017; 137:465
2. Bieniek D. Lite spiselig av Berit: En bokanmeldelse som introduserer feil. Tidsskr Nor Legeforen. 2017
Kommentarer