Det er mange faktorer som påvirker valg av spesialitet og fremtidig arbeidsplass. Tilfeldigheter og samfunnets behov ut fra ledige stillinger er åpenbare momenter. Det er flere som velger allmennmedisin, psykiatri og laboratoriemedisin enn antallet som angir dette som preferanse tidlig i studiet, mens de fleste kirurgiske fag får færre kandidater enn det studenter oppgir (1 ). Både faglige og sosiale erfaringer kan ligge bak slike endringer (2 ). Med hensyn til valg av spesialitet har det vært hevdet at man kanskje heller bør spørre «Hvordan traff dere hverandre?» enn «Hvorfor valgte du….?» (1 ).
Særoppgaven i medisinstudiet kan være en god anledning for studenter til «å treffe» sin fremtidige spesialitet. Omfanget av særoppgaven/hovedoppgaven er litt ulikt ved de norske universitetene, men gir alle steder en mulighet til å fordype seg i et fagfelt og arbeide sammen med leger og andre undervisere over tid. Mange fagmiljøer ser på dette som en anledning til å rekruttere dyktige og motiverte kandidater, både til forskning og senere klinisk virksomhet. Kirurgi er et av feltene hvor det er blitt etterlyst bedre rekruttering de siste årene (3 ). Muligens kan rekruttering bedres gjennom økt interesse og engasjement for særoppgaven.
Vi ønsket å undersøke om senere valg av fagfelt kan være knyttet til særoppgavetemaet. Videre ville vi se på om resultatet av særoppgaven påvirket senere interesse for forskning og vitenskapelig publisering, om familiesituasjonen eller andre sosiale forhold hadde betydning for valg av spesialitet og hvilke mulige faktorer som påvirket valg av særoppgave.
Materiale og metode
Særoppgaven på medisinstudiet ved Universitetet i Bergen er obligatorisk og hadde på undersøkelsestidspunktet et omfang på 15 studiepoeng. Det tilsvarer et halvt semester. Oppgaven ble utført i tidsrommet 3.-5. studieår. Studentene valgte oppgave fritt, enten ved å foreslå et prosjekt selv eller primært gjennom kontakt med en veileder. Vi tok sikte på å kontakte alle uteksaminerte kandidater i medisin fra Universitet i Bergen fra kull 96, 97 og 98 som leverte særoppgave (n = 397) i perioden 2001-04. De ble forsøkt oppsporet via internett eller et internt e-postsystem i Helse Vest. Studien ble utført i 2014. Da var det gått 10-13 år siden særoppgaven ble innlevert. Vi fikk kontakt med 253 leger, som alle fikk tilbud om å delta i undersøkelsen. Av disse returnerte 210 (83%) det tilsendte spørreskjemaet i utfylt stand. Det utgjorde vel halvparten (53%) av de 397 potensielle deltagerne.
Undersøkelsen besto av 39 spørsmål, der 26 var rene avkrysningsspørsmål, åtte var avkrysning med et åpent kommentarfelt i tillegg, mens fem spørsmål kun besto av et kommentarfelt. Opplysningene fra kommentarfeltene ble kategorisert slik at resultatet kunne bearbeides statistisk. Spørreskjemaet ble levert av onlineundersøkelse.com . Data ble eksportert til statistikkprogrammet IBM SPSS versjon 23 (IBM SPSS Inc., Chicago, IL) og bearbeidet statistisk med krysstabeller og Pearsons khikvadrattest.
Tema for særoppgavene ble delt inn i fem kategorier: medisin, kirurgi, psykiatri, allmennmedisin og laboratoriefag/patologi. Kategorien medisin omfattet hjertesykdommer, gastroenterologi, geriatri, infeksjonssykdommer, lungesykdommer, nyresykdommer, endokrinologi, onkologi, nevrologi, revmatologi, blodsykdommer, barnesykdommer og hud- og veneriske sykdommer. Kategorien kirurgi besto av følgende: Gastrokirurgi, nevrokirurgi, ortopedi, thoraxkirurgi, fødsels- og kvinnesykdommer, radiologi, øre-nese-hals-sykdommer, øyesykdommer og anestesiologi. Allmennmedisin besto av allmennmedisin og samfunnsmedisin. Til kategorien psykiatri hørte psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri. Fagene patologi, mikrobiologi, immunologi og transfusjonsmedisin utgjorde kategorien laboratoriefag/patologi. Nåværende arbeidssted ble delt inn i tilsvarende kategorier.
Vi undersøkte hvordan publisert særoppgave korrelerte med fullført eller påbegynt doktorgrad på undersøkelsestidspunktet ved hjelp av krysstabellanalyse.
Studiedeltagerne har gjennom sin deltagelse samtykket til publisering av materiale. Datamaterialet ble lagret på server hos Helse-Bergen med adgangsbegrensning.
Resultater
Gjennomsnittsalderen for de 210 legene som besvarte undersøkelsen var 38,5 år. Kjønnsfordelingen var helt lik, med 105 menn og 105 kvinner. I alt 82 personer (40%) var på oppfølgingstidspunktet bosatt i Hordaland, 42 (20%) i Oslo/Akershus, 20 (10%) i Rogaland, 13 (6%) i Sogn og Fjordane og 9 (4%) i Vestfold. De resterende 44 legene (21%) var spredt over landets øvrige fylker.
Figur 1 viser fordelingen av særoppgaver innenfor ulike fagfelt. Det var flest som skrev særoppgave innenfor feltet medisin (n = 87, 41%). Av disse skrev 23 (11%) særoppgave i nevrologi og 14 (7%) i pediatri.
Figur 1 Særoppgaver fordelt på fagfelt, årene 2001-04
Flesteparten av de som svarte (n = 57, 27%), opplyste at de arbeidet innen et kirurgisk fag på undersøkelsestidspunktet, etterfulgt av allmennmedisin (n = 55, 26%) og feltet medisin (n = 53, 25%) (fig 2).
Figur 2 Nåværende arbeid fordelt på fagfelt, år 2014
Av dem som skrev særoppgave innen fagfeltet medisin var det 31 (37%) som 10-13 år senere jobbet innen samme fagfelt. Bare 21 (20%) av dem som ikke skrev særoppgave innen medisinfeltet jobbet nå innen fagfeltet medisin (p = 0,008). For kirurgi var tilsvarende tall 14 (41%) og 43 (27%) (p = 0,11), for psykiatri 5 (25%) og 14 (8%) (p = 0,017) og for laboratoriefag 4 (31%) og 4 (2%) (p < 0,001). Blant dem som skrev særoppgave innen allmennmedisin jobbet nå 6 (21%) innen fagfeltet, mot 49 (30%) som ikke skrev særoppgave på dette fagfeltet (p = 0,35).
Halvparten (n = 108, 51%) oppga at særoppgaven ikke var tilfeldig valgt og at veileder hadde størst betydning for valget. Faktisk hadde veileder like stor innvirkning på valget av oppgaven enten det var tilfeldig eller ikke (49% versus 51%). Bare 35 (17%) oppga at de valgte emne med tanke på senere spesialisering. Videre oppga 23 (11%) personer at særoppgaven fikk betydning for senere valg av spesialitet. I alt 39 (19%) personer publiserte senere særoppgaven sin som en artikkel i et fagtidsskrift (tab 1).
Tabell 1
Forhold knyttet til særoppgaver innlevert i perioden 2001-04
Forhold knyttet til særoppgaven
Ja (%)
Nei (%)
Emnet var tilfeldig valgt
102 (49)
108 (51)
Veileder var viktigst for emnevalget
102 (49)
108 (51)
Emnet ble valgt med tanke på spesialitet
35 (17)
175 (83)
Ble spurt om særoppgave ved jobbsøknad
67 (32)
143 (68)
Ble spurt om særoppgave ved ansettelse
20 (10)
190 (90)
Hadde betydning for første jobb
23 (11)
187 (89)
Hadde betydning for forskning
33 (16)
177 (84)
Skrev oppgaven alene
106 (51)
104 (49)
Publiserte særoppgaven
39 (19)
171 (81)
I alt 69 (33%) syntes særoppgaven var «en fin måte å kunne fordype seg på». I tillegg oppga 101 (48%) at de hadde en «grei nok» opplevelse av det, mens henholdsvis 13 (6%) og 15 (7%) syntes særoppgaven «ikke var verdt innsatsen» eller at «det var et ork».
Av studenter som fikk publisert særoppgaven hadde hver fjerde fullført eller var i gang med et ph.d.-prosjekt på undersøkelsestidspunktet. Bare 12 (7%) av dem som ikke hadde publisert særoppgaven, hadde startet på eller fullført en forskningskarriere med tanke på en ph.d.-grad (p = 0,001).
Av faktorer som påvirket valg av spesialitet og arbeidssted ble geografisk område og familie oppgitt som de viktigste (fig 3).
Figur 3 Faglige og sosiale forhold som har påvirket valg av fagfelt. Deltagerne kunne krysse av for flere valg
Diskusjon
Vi fant en sammenheng mellom tema for særoppgave og senere valg av medisinsk fagfelt dersom oppgaven var valgt innenfor feltene medisinske fag, psykiatri og laboratoriefag/patologi. Vi fant likeledes en økt sannsynlighet for å forske videre dersom særoppgaven ble publisert.
Særoppgaven kan derfor ses på som en mulighet til å rekruttere fremtidige leger til en bestemt spesialitet og til forskning. Muligheten til rekruttering viste seg også ved at nær halvparten oppga at veileder hadde størst betydning for valg av tema for særoppgaven. Å skape et godt forhold til studentene gjennom engasjert undervisning kan dermed ha sterk innvirkning på rekruttering til særoppgaven og senere til fagfeltet. Dette støttes av at hele 83% av studentene hadde en positiv eller nøytral opplevelse av en faglig krevende forskningsoppgave. I en ny studieplan har man ved Universitetet i Bergen innført en hovedoppgave der det er avsatt vesentlig mer tid sammenlignet med den tidligere særoppgaven. Det vil være spennende å se om en slik utvidet oppgave vil føre til enda større betydning for senere yrkesaktivitet. Kun 25 (12%) av deltagerne oppga at særoppgaven fikk betydning for senere valg av spesialitet. Det trenger ikke bety annet enn at det ligger et sett av sammensatte årsaksmekanismer til grunn for et slikt valg. Vi så heller ikke spesifikt på valg av enkelte spesialiteter, men på fagfelt, som er et noe videre begrep. Dette ble gjort for å få større grupper i sammenligningene våre.
Å få særoppgaven publisert ga 3-4 ganger økt sannsynlighet for et senere ph.d.- prosjekt og tilhørende grad. Dette støtter teorien om særoppgaven som et rekrutteringsverktøy: Dersom særoppgaven blir så bra at den publiseres, kan det øke sannsynligheten for at studenten rekrutteres både til forskning og til vedkommende fagfelt. Det er mulig at studenter som er interessert i en videre forskningskarriere velger oppgaver som lettere kan publiseres, men dette er vanskelig å dokumentere.
For kirurgifaget spesielt har økt rekruttering blitt etterspurt (3 ). Vår studie har ikke fått frem signifikante tall for at fremtidige kirurger rekrutteres ved hjelp av særoppgave, selv om det også for denne gruppen var en slik tendens. Kanskje er andre faktorer viktigere for valg av kirurgi som yrkesvei. Som i andre studier (1 , 2 ) fant vi at hensyn til familie (61%) og arbeidstid (40%) var oppgitt som viktig for valg av spesialitet. To av tre leger (66%) oppga at geografisk område hadde stor betydning. Man kan spekulere i om sosiale faktorer virker sterkere inn på kirurgi enn andre fagfelt, da fagfeltet gjerne har et omdømme som spesielt arbeidskrevende, med stor vaktbelastning og utvidet arbeidstid. Sosiale faktorer, som arbeidstid, kan også ha en avgjørende betydning for allmennmedisinfeltet, som var det eneste der vi ikke så en trend i særoppgaveskrivingen og sjansen for til å ende opp innen fagfeltet. Det var klart færre særoppgaver fra allmennmedisin i forhold til hvor mange som arbeidet i feltet.
Vår studie viste at laboratoriefagene hadde en særlig høy samvariasjon mellom særoppgave og senere rekruttering til fagfeltet. Dette feltet hadde det minste antall særoppgaver (n = 13). På den annen side hadde hver tredje av disse fortsatt innen fagfeltet. Det burde være god inspirasjon for laboratoriemedisinere til å veilede ved flere særoppgaver i fremtiden.
Innen fagfeltet medisin kan spesialiteten nevrologi vise til stor ekspansjon og god rekruttering (4 , 5 ). Det er verdt å merke seg at i vår undersøkelse var dette faget svært etterspurt for særoppgave og utgjorde totalt 11% av oppgavene. Av godkjente særoppgaver ved Universitetet i Bergen i 2015 var hele 15% innen nevrologi (19 av 124, upubliserte tall). Det betyr at populariteten har vært stabil over tid og at avdelingen satser sterkt på forskning og ønsker studenter som en del av forskningsmiljøet.
Hele 83% av dem som fikk tilsendt spørreskjema returnerte dette. På den annen side oppnådde vi ikke kontakt med flere enn 64% av mulige kandidater, og endelig svarprosent ble 53. Studien gjaldt for leger som hadde studert ved Universitetet i Bergen. Wesnes og medarbeidere fant små forskjeller i fordelingen mellom sykehusleger (68-71%) og allmennleger (22-29%) blant kandidater uteksaminert fra de ulike universitetene i Norge (6 ). Likevel var det noen flere forskere blant kandidatene fra Universitetet i Oslo. Vår studie kan være representativ for alle norske universiteter, men ikke nødvendigvis for nordmenn utdannet ved utenlandske læresteder.
Konklusjon
Særoppgaven kan spille en rolle i valget av fremtidig arbeidsfelt og spesielt for en senere interesse for forskning. Den gir studenten mulighet til å bli kjent med fagfeltet, bli inspirert ved fordypning og ikke minst komme i kontakt med ressurspersoner gjennom valg av veileder. På grunnlag av denne studien mener vi at en utvidelse av særoppgavens omfang fra 2015 som obligatorisk del av medisinstudiet var en hensiktsmessig avgjørelse.
