Are Brean (f. 1965) er sjefredaktør i Tidsskriftet. Han er spesialist i nevrologi og ph.d.
Dr. Dreiers metode
14.11.2017
Redaktøren peker fortjenestefullt på røverkonferanser som en trussel mot tillit og kvalitet i medisinsk vitenskap, og henviser videre til røvertidsskrifter der en mot en pen sum kan få publisert artikler som ikke holder vitenskapelig mål. Redaktøren virker imidlertid å vegre seg mot å navngi elefanten - eller isbjørnen - i rommet, nemlig introduksjonen av åpen publisering (open access) som i praksis innebærer at forfatterne av en vitenskapelig artikkel selv betaler for å få den publisert. Åpen publiseringsbevegelsen har med selvbestaltet moralsk autoritet hoppet bukk over de forskningsetiske problemstillingene dette reiser. Konsekvensene er imidlertid åpenbare: mengden artikler kommer til å øke, kvaliteten vil synke, fagfellesystemet settes under et enormt press - og forlagene tjener akkurat like mye penger som før.
04.12.2017
Are Brean er i lederen «Dr. Dreiers metode» bekymret for det økende antall tvilsomme eller klart svindelbaserte invitasjoner til konferanser som ikke eksisterer. Problemet er helt reelt, og økende krav til vitenskapelig produksjon, meritering og telling av publikasjonspoeng gjør det meget betimelig å diskutere det.
Dessverre ser det ut til at dr. Lur N. Dreier møter dr. Fo R. Dom i døren. Brean mener at risikoen for å havne i fella – bevisst eller ubevisst – er størst for «de minst ressurssterke», nemlig «forskere fra utviklingsland, men også forskere fra vår del av verden, særlig fra mindre universiteter og høyskoler med små ressurser eller liten forskningsaktivitet». Utviklingsland er det som nå kalles lav- og mellominnkomstland.
Som forsker fra et lite sykehus og mindre universitet etterlyser jeg empirien bak frykten. De seneste norske skandaler har jo vært høyt meriterte, sentrale forskere i samarbeid med Jon Sudbø i 2006, og nyere hendelser er rapportert fra BI 2012 (1), i Uppsala mai 2017 (2) og Karolinska Institutets Paolo Macchiarini. Fra Danmark kan nevnes en kohort av kardiologer på universitetsklinikkene, som utviklet et kollektivt, meget kreativt syn på bruk av forskningsmidler (3). Men at forskere ved de mindre institusjoner skulle være i spesiell fare er dårlig underbygget. Hvor er dokumentasjonen? Var det dr. Fo R. Dom som kom forbi?
Litteratur
1. Heyerdahl S, Grønli H, Sættem JB. BI-rektor ville frikjenne forskningsjuks. NRK. https://www.nrk.no/norge/_-rektor-ville-frikjenne-plagiat-1.8084075 (4.12.17)
2. Rygg I. NTNU-forsker avslørte forskningsfusk ved Uppsala. Uniforum. http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2017/05/ntnu-forsker-avslorte-forskni... (4.12.17)
3. DR. Op mod 15 hjertelæger risikerer straf for forskningsfusk. https://www.dr.dk/nyheder/indland/op-mod-15-hjertelaeger-risikerer-straf... (4.12.17)
03.01.2018
Takk til både Børre Fevang og Torben Wisborg for betimelige kommentarer til min lederartikkel. Slik Fevang er inne på kan problemet med røverkongresser også sees i sammenheng med de siste årenes fremvekst av nye publiseringsmodeller, og da særlig åpen publisering (open access). Denne publiseringsmodellen har, i likhet med den gamle, både gode og mindre gode sider. Det vil føre for langt å diskutere en slik omfattende sak her. Men vi mottar gjerne lengre, frittstående debattinnlegg om både fordeler og ulemper ved åpen publiseringsmodellen.
Wisborg etterlyser empirien når jeg mener at de “minst ressurssterke” er mest utsatt for denne type svindel, og han mistenker at Dr. Fo. R. Dom kan ha kommet forbi. Kanskje har han rett. Det kan hverken jeg eller noen andre vite, nettopp fordi svært lite er kjent om hvem som lar seg lure av denne type “konferanser”. Her trengs det helt klart empiri. Men det ville undre meg stort om arrangørene er villige til å dele med seg av sin kunnskap om hvem som deltar på “konferansene”. Det er nok godt bevarte forretningshemmeligheter. Og andre kilder til omfanget kan vi ikke ha, annet enn volumet av inntekter og mengden av “konferanser”. Begge deler synes å være stort, slik det fremgår av artikkelen. Dermed er vi overlatt til spekulasjoner og personlige meninger om hvem deltagerne kan tenkes å være. Jeg tror fortsatt at de som er mest utsatt for å gå på limpinnen er forskere som i mindre grad enn andre har nettverk, ressurser og et solid fagmiljø rundt seg. Det trenger langt fra å være ensbetydende med forskere ved mindre institusjoner. For det trengs bare én god veileder for å unngå å havne på feil konferanse. Og en god veileder kan man like godt få på mindre steder som på større. Men uten god veileder vil jeg tro at man er mer utsatt for å bli lurt i et lite fagmiljø enn i et større, der flere kan rettlede hverandre. Kanskje tar jeg feil.
Wisborg har også gode poenger når det gjelder Sudbø- og Macchiarini-saken: Store fagmiljøer er på ingen måte noen garanti for lureri og svindel. Av og til er det kanskje omvendt. Men hverken Sudbø eller Macchiarini ble lurt. Tvert imot lurte de begge en hel verden. Og ingen av dem ville ha kastet bort tiden sin på røverkongresser.
Kommentarer