Redaktøren peker fortjenestefullt på røverkonferanser som en trussel mot tillit og kvalitet i medisinsk vitenskap, og henviser videre til røvertidsskrifter der en mot en pen sum kan få publisert artikler som ikke holder vitenskapelig mål. Redaktøren virker imidlertid å vegre seg mot å navngi elefanten - eller isbjørnen - i rommet, nemlig introduksjonen av åpen publisering (open access) som i praksis innebærer at forfatterne av en vitenskapelig artikkel selv betaler for å få den publisert. Åpen publiseringsbevegelsen har med selvbestaltet moralsk autoritet hoppet bukk over de forskningsetiske problemstillingene dette reiser. Konsekvensene er imidlertid åpenbare: mengden artikler kommer til å øke, kvaliteten vil synke, fagfellesystemet settes under et enormt press - og forlagene tjener akkurat like mye penger som før.