Ole Fyrand er død. Det føles rart, for hans liv var preget av så mye vitalitet, kraft og livsglede. Som hudlege, professor og samfunnsdebattant var han uredd, engasjert og slagferdig. Han var en dyktig kliniker og elsket av sine pasienter. Som underviser og foredragsholder alltid fascinerende å lytte til. En forkjemper for pasientrettigheter og med en sunn skepsis til byråkrati og overstyring av leger og sykehus. Kritisk til legers arroganse og styringsstrukturers rigiditet. Med sin store interesse for kunst og kultur minnet han oss om at medisinsk praksis ikke bare dreier seg om biologi, vitenskap og prosedyrer, men også om menneskekunnskap, psykologi og empati, ja sågar også om estetikk og historie. Han var en humanist og på mange måter et renessansemenneske.
Ole Lennart Fyrand ble født i Drammen i 1937 og studerte medisin i utlandet, bl.a. i Basel og Wien. Han tok sin medisinske doktorgrad ved Universitetet i Oslo i 1977 og var overlege og dosent, senere avdelingsoverlege og professor, ved Hudavdelingen på Rikshospitalet i mer enn 30 år. Han holdt utallige kurs for leger og annet helsepersonell, skrev bøker og artikler om hudsykdommer og om hudens rolle i kommunikasjon, og var i en periode leder i hudlegenes forening, Norsk forening for dermatologi og venerologi, der han senere ble æresmedlem. Han var et yndet intervjuobjekt for pressen og deltok ofte i debattprogrammer på TV og radio, gjerne med omstridte spissformuleringer. Han måtte tåle mye kritikk, men det var slik han ville ha det. Ole Fyrand gjorde norsk medisin rikere.
Oles livsaften ble annerledes enn han hadde tenkt seg. Etter flere års sykdom døde han fredelig 30. desember, 80 år gammel. Våre tanker går til hans kjære ektefelle Birgitta og deres barn og barnebarn.
