Symptomer og tegn er sentrale begreper i klinisk medisin. Symptom betegner vanligvis det subjektive som fremkommer i anamnesen, mens tegn er de objektive funnene fra undersøkelser. Uttrykket objektive symptomer bør unngås.
Beskrivelse av den kliniske presentasjonen av en sykdomstilstand krever gode og presise ord og uttrykk, med lik forståelse av betydningen. Hvordan klassifiserer vi best og mest enhetlig henholdsvis de subjektive plagene og de objektive funnene ved en klinisk undersøkelse?
Symptoma
Ordet symptom kommer fra det greske symptoma, som betyr «det som skjer» (1) eller «tilfelle» (2). I Kunnskapsforlagets medisinske ordbok defineres symptom som en «sykdomsytring, subjektiv opplevelse av at noe er unormalt med en selv, f.eks. kvalme, svimmelhet, smerter, angst» (3). I motsetning til symptom finnes tegn, som på latin kalles signum: det som «objektivt kan observeres ved klinisk undersøkelse eller tilleggsundersøkelser» (3). Andre oppslagsverk har lignende definisjoner (4, 5), og de samsvarer med de engelske uttrykkene symptoms og signs.
Funn er et annet uttrykk som brukes synonymt med tegn, enten som normale (negative) funn eller som avvik fra det normale (positive funn) ved klinisk undersøkelse, men også fra laboratorieprøver (innenfor eller utenfor referanseområdet) og radiologiske undersøkelser.
Objektive symptomer
Det finnes også en annen inndeling. I blant annet Gyldendals store medisinske ordbok deles symptomer inn i subjektive symptomer som «sykdomstegn som bare kan oppleves og iakttas av den syke selv, f.eks. smerter, parestesier, svimmelhet, verk», og objektive symptomer som «sykdomstegn som også kan iakttas av andre, f.eks. tumorer, sår og utslett» (6). Her brukes altså «objektive symptomer» om det som over er kalt tegn.
Uttrykket «objektive symptomer» finnes i Tidsskriftet og i Store medisinske leksikon og gir hele 350 treff i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek bokhylla.no. Det er altså en del brukt, men jeg har inntrykk av at den førstnevnte inndelingen i symptomer (det subjektive) og tegn (det objektive) er vanligst i Norge. I en toneangivende dansk klinisk ordbok står det at i «moderne terminologi» omfatter symptom kun pasientens egne iakttakelser (6). På samme måte ga professor i indremedisin i Bergen Håkon Rasmussen (1906–52) en klar anbefaling i sin klassiske lærebok om pasientundersøkelse og journalskriving: «Det er egnet til å skape større klarhet i vår kliniske uttrykksmåte når vi bruker den angelsaksiske terminologi «symptoms» og «signs», slik at anamnesen gir symptomer og status præsens gir tegn. Symptomene er altså de subjektive fenomener, tegnene de objektive» (7).
Konklusjon
Uttrykkene «objektive symptomer» og «subjektive symptomer» bør unngås, da de forvirrer mer enn de oppklarer. Jeg mener at vi bør holde oss til det etablerte, nemlig symptomer og tegn, som gir en klar forståelse av hva uttrykkene betyr.
