Underernæring forekommer i alle faser av en kreftsykdom. God ernæring øker sjansen for at pasienten kan gjennomføre behandlingen.
Illustrasjon: Sylvia Stølan
Det har i en årrekke vært kjent at underernæring og vekttap hos kreftpasienter fører til økt mortalitet og kortere levetid, blant annet på grunn av svekket immunforsvar, redusert muskelfunksjon og forsinket sårtilheling (1 , 2 ). Pasienter med kreft har særlig høy risiko for å utvikle underernæring, både fordi selve sykdommen og behandlingen gir økte behov, men også på grunn av følelsesmessige og psykologiske forandringer hos pasienten (1 , 2 ). Eldre pasienter er spesielt utsatte, fordi sensoriske, fysiske og psykososiale forandringer kan ha negativ påvirkning på matinntak og ernæringstilstand (3 ).
Ernæringsmessig risiko betyr at pasienten er eller står i fare for å bli underernært. Pasienter i ernæringsmessig risiko oppfyller kriteriene for ICD-10-koden E46.00 Ernæringsmessig risiko , mens underernærte pasienter oppfyller kriteriene for enten E44.00 Moderat underernæring eller E43.00 Alvorlig underernæring .
Ernæringsstatus
Avbrutt eller redusert kreftbehandling kan påvirke tilbakefall og overlevelse. Underernæring er vist å være en sterk prognostisk faktor assosiert med redusert kjemoterapidose, økt toksisitet og flere komplikasjoner etter kirurgi (4 , 5 ).
Kjemoterapi kan i verste fall måtte avbrytes som en konsekvens av økt toksisitet relatert til underernæring (2 , 4 ). Dette er spesielt fremtredende ved sarkopeni, som kan ses uavhengig av kroppsmasseindeks og sykdomsutbredelse.
I en studie hadde en tredel av pasientene, operert for lokalisert tykk- og endetarmskreft, sarkopeni 3–9 måneder etter operasjon (6 ). Vi er derfor bekymret over at vekttap og lavt matinntak altfor sjelden blir tatt med i onkologenes vurdering av pasientens helsestatus (2 ).
Tidlig innsats er viktig
Tidlig innsats for å forebygge underernæring er relativt enkelt og billig, mens korrigering av alvorlig underernæring ofte er vanskelig og tidkrevende. Ernæringsstatus må derfor kartlegges i begynnelsen av behandlingsforløpet og følges opp gjennom hele forløpet. Det kan være avgjørende forskjeller i behov for ernæringsbehandling, avhengig av om pasienten er under rekonvalesens eller i tidlig, palliativ eller terminal fase av sykdommen.
I tillegg må pasientens preferanser og sykehistorie tas hensyn til i ernæringsbehandlingen (2 ). Det er også avgjørende å behandle underliggende årsaker bak underernæringen, og ofte må man kombinere ulike strategier for å forhindre, forsinke og behandle ernæringsproblemene (2 ).
Et eksempel er kakeksi som er karakterisert ved sarkopeni og inflammasjon, og er nært knyttet til underernæring hos kreftpasienter (7 ). Hos pasienter med kakeksi er det, i tillegg til eventuell tumorrettet behandling, viktig å kombinere ernæringsbehandling med antiinflammatorisk behandling (2 ).
Langtkommen underernæring kan være vanskelig å reversere, men også i palliativ fase har det vist seg at ernæringstiltak forlenger overlevelsen og forbedrer livskvaliteten (8 ). Det er også vist at pasienter som får individtilpasset ernæringsbehandling med vanlig mat, i større grad opprettholder ernæringsstatus (9 ), har økt overlevelse, mindre akutt toksisitet, færre senskader av behandlingen og høyere livskvalitet enn pasienter som får standard næringsdrikker eller standard kostråd (10 ).
Å vurdere ernæringsmessig risiko vil kunne bidra til å forebygge underernæring. I nasjonale faglige retningslinjer sier man at ernæringsmessig risiko skal vurderes hos alle pasienter, pasienter i risikosonen skal ha en individuell ernæringsplan, og ernæringsstatus og behandling skal dokumenteres i journalen og videreformidles til neste omsorgsledd (11 ). Risikovurdering og kartlegging må følges opp med tilpassede tiltak for den enkelte pasient. Kun 40 % av underernærte pasienter ved to norske universitetssykehus fikk spesialisert ernæringsbehandling (12 ).
Nok energi og proteiner
Forskningen og mediedekningen om ernæring hos kreftpasienter domineres av diskusjoner om hvorvidt enkelte aminosyrer, fettsyrer, karbohydrater eller antioksidanter kan ha positiv eller negativ påvirkning på kreftutvikling og -behandling.
Vi mener at disse diskusjonene er mindre viktige enn nødvendigheten av å dekke behovene for energi og proteiner, da pasienter som er i underskudd på energi og proteiner, ikke vil nyttiggjøre seg andre næringstilskudd. I tillegg har flere studier vist at høye doser av enkeltstoffer kan være skadelige (13 ).
Tilskudd av enkeltstoffer er kun relevant der det er påvist eller foreligger sterk mistanke om mangler. Det viktigste bør alltid være å sørge for tilstrekkelig inntak av energi og proteiner.
Hvordan lykkes?
Uklare ansvarsforhold mellom yrkesgrupper og mangelfull kunnskap om ernæringens betydning er mulige grunner til at ernæringsbehandlingen i dag er mangelfull (14 ). Det er en ledelsesoppgave å definere ansvarsforhold ved det enkelte foretak og avdeling, både når det gjelder kartlegging og behandling, sikre kvalitet, kontinuitet, rutiner og prosedyrer og å sørge for tilstrekkelig og riktig kompetanse.
For å lykkes med ernæringsarbeidet må kartlegging og oppfølging av pasienter i ernæringsmessig risiko skje systematisk, og inngå som en del av pasientforløpene. Onkologer og kirurger som møter kreftpasienter må ha kunnskap om diagnostisering og håndtering av underernæring og ernæringsmessig risiko. Pasienter må få tilstrekkelig informasjon og må sammen med pårørende bli involvert i ernæringsbehandlingen. Suksessfull ernæringsbehandling er således avhengig av involvering av alle ledd fra pasient til ledelse i helseforetaket.
