E-post: einar.ryvarden@tidsskriftet.no
Einar Ryvarden er digitalsjef i Tidsskriftet og har tidligere vært journalist, redaktør og IT-leder.
Helse-Norge bør samles rundt ett IT-system
05.09.2018
Jeg deler i stor grad både Ryvardens bekymring og virkelighetsoppfatning slik den beskrives, men er uenig i hans forslag om at Helse-Norge bør samles om et system.
Norge omtales som et lite land sammenliknet med USA og Storbritannia, hvor tidligere forsøk på å utvikle nasjonale systemer for IT-sektoren har mislykkes. Norge er utvilsomt mindre, men fem millioner innbyggere er fortsatt mange. Å utvikle systemer for et land som er ti ganger så stort som Norge er ikke nødvendigvis ti ganger så komplekst. Vi har de samme sykdommene i Norge som i Storbritannia og USA og derfor sannsynligvis behov for omtrent samme antall spesialiserte systemer. Norge har også en (minst) like sammensatt offentlig sektor. Derfor er ikke antall systemer som skal kommunisere nødvendigvis lavere. Jeg antar at det vil være like komplekst å utvikle et nasjonalt datasystem for helsesektoren i Norge som i Storbritannia og USA.
Norge har, som Ryvarden påpeker, utviklet omfattende datasystemer tidligere. Enkelte har vært vellykkede. Andre ikke. Aftenposten (1) omtalte enkelte av fiaskoene tre dager før Ryvardens artikkel ble publisert på nett. I 2018 kassert NAV et system som det til da var brukt 700 millioner på å utvikle. Forsvaret har et prosjekt hvor siste del ble lagt på is etter å ha blitt utviklet over 21 (!) år til en kostnad på 3,5-4 milliarder. Politiets datasystemer er et eget kapittel.
Basert på dette mener jeg løsningen ikke er å satse alt på ett nasjonalt datasystem. Norsk helsesektor har en fenomenal innkjøpsmakt. Ved å samle sitt kundeforhold hos én eller få leverandører vil innkjøpsmakten svekkes. Jeg mener derfor følgende premisser bør være styrende i innkjøpspolitikken til norsk helsetjeneste (og annen offentlig virksomhet):
Norsk offentlighet må stille krav om at alle systemer de kjøper, eller finansierer utviklingen av, må basere seg på åpne standarder eller bidra til å etablere standarder der det ikke eksisterer. På den måten vil man tilrettelegge for et skille mellom verktøy (programvare) og informasjon (data), noe som svekker leverandørbindingen.
Det må stilles krav om at alle systemer skal kunne gi god dataflyt og interoperabilitet med andre systemer. Et system som fungerer godt i seg selv er per definisjon ikke vellykket med mindre det også fungerer godt sammen med andre systemer. Vi kan forutsette at vi i dag ikke overskuer fremtidige behov og ønsker. Derfor er det ikke tilstrekkelig at et system fungerer med andre eksisterende systemer.
Ethvert system som kjøpes eller finansieres av det offentlige må utvikles som åpen kildekode. Kjøper vil på den måten sikre eierskap til koden og vil i fremtiden stå fritt til å styre utvikling av systemet i den retning de selv ønsker og å fritt velge den leverandør de ønsker til fremtidig utvikling. I denne sammenhengen er det relevant å henvise til kampanjen "Public money, public code" som argumenterer for at programvare utviklet med offentlige midler skal være fritt tilgjengelig for offentligheten (2).
Litteratur:
1. Bjørnestad, S. Offentlig sektors mørke side: Dyre middager, eksotiske reiser, byggesprekk og havarerte IT-prosjekter. Aftenposten 1. september 2018. https://www.aftenposten.no/okonomi/i/L0Ob5q/Offentlig-sektors-morke-side.... (6.9.2018)
2. Public money, public code. https://publiccode.eu/ (6.9.2018)
06.09.2018
Innbyggere og helsepersonell ønsker seg ett IT-system å forholde seg til. Et system som er gjenkjennbart uansett hvor du er i helsetjenesten og et system som støtter opp om prosessene der du er.
Jeg deler Ryvardens mening om at Norge trenger ett system, men jeg deler ikke oppfatningen av at dette trenger å være et fysisk system fra én leverandør.
Vi må ta et sterkere grep om en felles arkitektur, bruk av internasjonale standarder og integrasjonsprofiler, felles logikk og brukergrensesnitt slik at «systemet» kan bestå av leveranser fra mange leverandører. Monopolsituasjoner og siloer bør unngås og enkeltkomponenter må kunne byttes ut. På denne måten åpner vi opp for innovasjon og enklere løsninger. Gamle IT-strategier står for fall.
I Norge har vi slitt med at vi har mange systemer med lite samordning, og hvor hvert prosjekt velger sin egen arkitektur og sine egne standarder. Norge får nå en løsning med et utall kombinasjoner: Helseplattformen som et felles system for spesialist- og primærhelsetjenesten i Midt-Norge, Helse Nord, Helse Sør-Øst og Helse Vest som skal prøve ut videre sine løsninger for spesialisthelsetjenesten, og den nye felles nasjonale journalen for kommunehelsetjenesten (som Helse Midt-Norge ikke skal være en del av).
Jeg tror ikke dette blir bra hverken for pasienter, helsepersonell, leverandører eller helseforetak og kommuner: Bor du i Midt-Norge, skal du forholde deg til et felles system for spesialist- og primærhelsetjenesten, men flytter du til en annen region, skal du forholde deg til et system for spesialisthelsetjenesten og et nasjonalt system for kommunehelsetjenesten. Befolkningen vil ha vansker med å forstå det, og helsepersonell som flytter på seg må forholde seg til ulike systemer bygd på ulik logikk og med ulike brukergrensesnitt. Og det blir dyrt og tidkrevende med alle de ulike implementeringene som må gjøres.
Det var ikke lett å samle Norge til et rike. Det ser ikke ut til at det er lett å samle Helse-Norge til et rike heller.
Danmark har havnet i nesten den samme situasjonen, og der er det nylig startet en nasjonal borgeraksjon (1) . Denne samler underskrifter med sikte på at Folketinget skal pålegge regjeringen å sette fram et lovforslag som sikrer en felles journal for danske borgere.
Litteratur:
1. Folketinget, borgerforslag: Etablering af ét nationalt system til elektronisk patientjournal (EPJ). https://www.borgerforslag.dk/se-og-stoet-forslag/?Id=FT-01508 (7.9.2018)
Kommentarer