Jeg deler i stor grad både Ryvardens bekymring og virkelighetsoppfatning slik den beskrives, men er uenig i hans forslag om at Helse-Norge bør samles om et system.
Norge omtales som et lite land sammenliknet med USA og Storbritannia, hvor tidligere forsøk på å utvikle nasjonale systemer for IT-sektoren har mislykkes. Norge er utvilsomt mindre, men fem millioner innbyggere er fortsatt mange. Å utvikle systemer for et land som er ti ganger så stort som Norge er ikke nødvendigvis ti ganger så komplekst. Vi har de samme sykdommene i Norge som i Storbritannia og USA og derfor sannsynligvis behov for omtrent samme antall spesialiserte systemer. Norge har også en (minst) like sammensatt offentlig sektor. Derfor er ikke antall systemer som skal kommunisere nødvendigvis lavere. Jeg antar at det vil være like komplekst å utvikle et nasjonalt datasystem for helsesektoren i Norge som i Storbritannia og USA.
Norge har, som Ryvarden påpeker, utviklet omfattende datasystemer tidligere. Enkelte har vært vellykkede. Andre ikke. Aftenposten (1) omtalte enkelte av fiaskoene tre dager før Ryvardens artikkel ble publisert på nett. I 2018 kassert NAV et system som det til da var brukt 700 millioner på å utvikle. Forsvaret har et prosjekt hvor siste del ble lagt på is etter å ha blitt utviklet over 21 (!) år til en kostnad på 3,5-4 milliarder. Politiets datasystemer er et eget kapittel.
Basert på dette mener jeg løsningen ikke er å satse alt på ett nasjonalt datasystem. Norsk helsesektor har en fenomenal innkjøpsmakt. Ved å samle sitt kundeforhold hos én eller få leverandører vil innkjøpsmakten svekkes. Jeg mener derfor følgende premisser bør være styrende i innkjøpspolitikken til norsk helsetjeneste (og annen offentlig virksomhet):
Norsk offentlighet må stille krav om at alle systemer de kjøper, eller finansierer utviklingen av, må basere seg på åpne standarder eller bidra til å etablere standarder der det ikke eksisterer. På den måten vil man tilrettelegge for et skille mellom verktøy (programvare) og informasjon (data), noe som svekker leverandørbindingen.
Det må stilles krav om at alle systemer skal kunne gi god dataflyt og interoperabilitet med andre systemer. Et system som fungerer godt i seg selv er per definisjon ikke vellykket med mindre det også fungerer godt sammen med andre systemer. Vi kan forutsette at vi i dag ikke overskuer fremtidige behov og ønsker. Derfor er det ikke tilstrekkelig at et system fungerer med andre eksisterende systemer.
Ethvert system som kjøpes eller finansieres av det offentlige må utvikles som åpen kildekode. Kjøper vil på den måten sikre eierskap til koden og vil i fremtiden stå fritt til å styre utvikling av systemet i den retning de selv ønsker og å fritt velge den leverandør de ønsker til fremtidig utvikling. I denne sammenhengen er det relevant å henvise til kampanjen "Public money, public code" som argumenterer for at programvare utviklet med offentlige midler skal være fritt tilgjengelig for offentligheten (2).

Litteratur:
1. Bjørnestad, S. Offentlig sektors mørke side: Dyre middager, eksotiske reiser, byggesprekk og havarerte IT-prosjekter. Aftenposten 1. september 2018. https://www.aftenposten.no/okonomi/i/L0Ob5q/Offentlig-sektors-morke-side.... (6.9.2018)
2. Public money, public code. https://publiccode.eu/ (6.9.2018)