E-post: alang@ous-hf.no
Astri Maria Lang er ph.d., spesialist i barnesykdommer og overlege ved Nyfødtintensiv avdeling, Oslo universitetssykehus. Hun er leder for Helse Sør-Østs fagråd for nyfødtmedisin, fødsels- og svangerskapsomsorg.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Astrid Lang målbærer bekymring for pasientsikkerheten om ikke alle 13 000 fødslene i Oslo kan skje ved et sykehus der det er nyfødtleger, hjertekirurger og støttefunksjoner som kan gi høyintensiv behandling til premature og syke nyfødte. Hun skriver: "det store fødevolumet vil tilsi at selv sjeldne, uforutsette hendelser ikke blir sjeldne i absolutte tall. 2–3 barn per dag vil trenge initial assistert ventilasjon etter fødsel, 100 barn per år vil trenge avansert hjerte- og lungeredning ".
Hvordan skal familiene som er i lykkelige omstendigheter tenke om dette ? Vil det fortsatt være trygt å føde i Oslo ? Om det er riktig at 2-3 barn per dag vil trenge initial assistert ventilasjon etter fødsel, og 100 barn per år vil trenge avansert hjerte-lungeredning, kan det da fortsatt være trygt dersom fødsel ikke skjer i et sykehus med full nyfødtintensiv spesialkompetanse som innehar de regionale og nasjonale oppgavene for syke nyfødte ?
Dersom man setter opp fødetallene fra sykehusene utenfor Oslo, rangerer dem etter fødsler nedenfra fra Kirkenes med 194 fødsler per år og oppover, kommer vi til sykehus nr. 15 (Kristiansand) før vi når totalt 10 000 fødsler pr år. Disse 10 000 barna fødes i et av 15 sykehus med veitransporttid til nærmeste høyintensivavdeling på median to timer (en til ti timer). De 100 tilfellene av behov for hjerte-lungeredning per år må deles på vakthavende leger på 15 forskjellige sykehus. Om barna trenger avansert behandling må de, dersom de har hjertemisdannelser alle fraktes til Oslo universitetssykehus. Vi tror dette gir trygg behandling, også for disse 10 000 barna. Vi har argumentert for å regionalisere den mest avanserte intensivmedisinske aktiviteten for syke nyfødte i Norge og har ment at det er trygt dersom vi organiserer kompetanse for stabilisering og transport på en trygg måte for de ytterst få det vil gjelde. For de 10 000 fødslene på Aker sykehus vil transporttiden være om lag 12 minutter. Jeg tror vi skal være varsomme å peke på farene for pasientsikkerheten ved dette. Om fødeavdelingen på Aker blir en realitet med 10 000 fødsler vil erfaring og nærhet til avansert intensivavdeling tilsi at disse barna får en minst like trygg helsehjelp som barna i resten av landet. Det er ikke sikkert, og langt fra vitenskapelig bevist, at en praksis der de friskeste og minst syke barna blir født i en avdeling som er adskilt fra avdelingen som gir høyintensivbehandling, gir dårligere pasientsikkerhet. Det er ikke uten videre sikkert at opplæring av leger og sykepleiere vil lide under at de skaffer seg erfaring fra en avdeling der fokus ikke er intensivbehandling i tillegg til at de skaffer seg nødvendig nyfødtintensivkompetanse.
Jeg forstår at det kan være grunner til å argumentere mot en todeling av fødslene i Oslo, og at barneleger gjerne så at alle barna ble født der de kunne få høyintensivbehandling om det skulle bli nødvendig. Jeg er bekymret når enkelte får dette til å høres ut som et spørsmål om pasientsikkerhet. Og jeg er forundret over at stemmer som fremhever det normale i fødsler og barseltid ikke lar seg høre.
Jeg vil takke fagsjef for pediatri og nyfødtmedisin i Statens helsetilsyn, Bjørn Øglænd, for hans kommentar til min artikkel om lokalisering av fødsler i fremtidens Oslo universitetssykehus (OUS). Øglænd konsentrerer seg om forsvarlighetsaspektet i organiseringen av norsk fødselsomsorg i tråd med sin rolle i tilsynsmyndighetene. Han argumenterer imidlertid som om det hevdes i den aktuelle leder at man ikke kan drive medisinsk forsvarlig føde- og nyfødtomsorg ved en deling mellom Aker og Rikshospitalet. Det medfører ikke riktighet.
Hovedpoenget med lederartikkelen gjenspeiles i tittelen: «Godt nok eller best mulig». Rammene for det fremtidige fødetilbudet ved Oslo universitetssykehus legges nå for 50 år fremover, en avdeling som vil ivareta oppimot en femtedel av landets fødekvinner. Det tas for gitt at både føde- og nyfødtseksjonen ved fremtidens Aker vil ivareta sine pasienter på en forsvarlig måte, slik tilfellet også er ved andre, mindre fødeinstitusjoner i Norge. Men spørsmålet er hvorvidt fremtidens Oslo universitetssykehus, i kraft av sitt pasientvolum og sine sterke fagmiljø innenfor obstetrikk og nyfødtmedisin, bør kunne ha anledning til å legge ambisjonsnivået høyere enn kun å oppfylle forsvarlighetskravet?
Lederartikkelen belyser noen av de uhensiktsmessige konsekvensene av å spre føde- og nyfødtvirksomhet på to geografiske steder innenfor ett og samme sykehus. De viktigste argumentene er av faglig og organisatorisk art. Det er mer krevende og det koster mer å opprettholde kompetanse og beredskap på to steder enn på ett. Disse argumentene støttes av erfaringer fra våre naboland.
Dernest fremstår det dypt ulogisk for fagmiljøet at det desidert største volumet av fødsler ved Oslo universitetssykehus ikke skal finne sted der hvor beredskapen for uventet alvorlig sykdom hos barnet er størst. Et økt antall akutte nyfødttransporter er en konsekvens av dette. Risikoen ved denne type transport skal ikke overdrives, men selv dedikerte neonatologiske transportteam rapporterer at transport av intensivkrevende nyfødte representerer en diskontinuitet i pasientbehandlingen, risiko for tap av informasjon og noen ganger økt fysiologisk instabilitet. Innenfor Oslo universitetssykehus vil nyfødte med behov for transport konkurrere med andre tidskritiske transportoppdrag slik som ulykker, hjertestans og hjerneslag. Risikoen for samtidighetskonflikt og forsinkelse er tilstede. For enkelte pasienter vil altså en deling av fødeavdelingen ved Oslo universitetssykehus gi et dårligere tilbud enn om all fødevirksomhet lokaliseres på samme sted. Dette må være legitimt å belyse all den tid en annen organisering av virksomheten er mulig. Godt nok, men ikke best mulig.
Øglænds avsluttende bekymring for de ukompliserte fødsels- og barselsforløpene er vanskelig å forstå. Det eksisterer ikke noe motsetningsforhold mellom det å opprettholde en spesialisert beredskap for uventede hendelser, og ivaretagelse av normaliteten i fødselsomsorgen. Et differensiert fødetilbud eksisterer i dag ved fødeavdeling på Ullevål. Det kan videreføres i fremtidens Oslo universitetssykehus uavhengig av om fødeavdelingen er samlet eller lokalisert på to steder.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer