Haakon Benestad stiller et betimelig spørsmål om trening kan redusere risikoen for Alzheimers sykdom med en fengende tittel i et bidrag til sjangeren «Fra andre tidsskrifter» (1). Men ingressen slår inn åpne dører. Leseren får raskt vite at det er ikke snakk om Alzheimers sykdom men Alzheimer-lignende sykdom (det burde språklig sett være Alzheimers-lignende), og at det dreier det seg om mus og ikke mennesker.

Mus kan aldri rammes av Alzheimers sykdom, uansett hvor gode dyremodellene måtte være. Om mus i teori skulle lide av svekket episodisk hukommelse, er dette umulig å måle, også ved å kvantifisere mengden irisin. Setningen til Benestad om at «pasienter med Alzheimers sykdom og dyr med tilsvarende modellsykdom har nedsatt irisinkonsentrasjon i hjernen og cerebrospinalvæsken.» blir således misvisende fordi de to ikke kan sammenlignes på denne måten. At professor emeritus Terje Lømo lar seg begeistre over betydningen av denne studiens funn er overraskende. I 2016 sa Lømo følgende med sunn skepsis: «Studien sier neppe mye om hvordan mennesker bør trene for å oppnå størst mulig positiv effekt på mental kapasitet, utover det vi allerede vet. Dertil er avstanden fra rotte til menneske for stor og søkelyset på nevrogenese i hippocampus for snevert». Da dreide studien seg om hvorvidt aerob trening kan øke nevrogenesen i hippocampus i rotter (2)

La oss ikke glemme at demenssykdommer, inkludert Alzheimers sykdom rammer mennesker og ikke dyr (3). Det betyr derimot ikke at mosjon er ugunstig for verken tobeinte eller firbeinte.

Litteratur

1) Benestad, H. Kan trening redusere risiko for Alzheimers sykdom? Tidsskr Nor Legeforen 2019 doi: 10.4045/tidsskr.19.0086

2) Slagstad, K. Kan man trene seg smart? Tidsskr Nor Legeforen 2016;
136: 604 doi: 10.4045/tidsskr.16.0190

3) Rosness, T. Dyr med demens? Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 1223 doi: 10.4045/tidsskr.14.0393