Språk er dynamisk. Noen ord forsvinner helt, andre er utrydningstruede. Årsakene varierer, og mange endringer skyldes at ord og uttrykk blir etisk eller politisk belastede.
Interessen for medisinske nyord er gjerne større enn interessen for ord som blir borte. Kjente ord kan få ny betydning, utenlandske ord og uttrykk importeres, og det dannes kontinuerlig helt nye ord. Nyord i norsk har sin egen spalte i Språknytt (1), publiseres i egne ordbøker (2) og analyseres som egen språklig sjanger (3). Nyord i helsetjenesten kommer i dag hovedsakelig fra engelsk, men i tillegg skapes det genuint nye, norske ord. Medisinske nyord diskuteres stadig i Tidsskriftet (4, 5).
Ord som blir borte
Ord som blir borte fra allmennspråket, blir med ujevne mellomrom samlet og erklært savnet. Allerede for over femti år siden ble det publisert en samling ord «som nå enten er helt foreldet, eller som man må regne med en stor del av den yngre og yngste generasjon føler seg usikre på» (6). Her fantes ord som abakelig, balstyrig, entledige, geleide, petisjon og skjørlevnet. Astrid Skår publiserte etter årtusenskiftet det hun kalte utrydningstruede ord «vi vil frede for at vi skal kunne uttrykke hva vi føler og vil ha sagt» (7). Nostalgisk ordbok fra 2010 presenterte ord «som i stor grad er på vei ut av språket, og som fortjener heder og ære og kunstig åndedrett om nødvending» (8). Det inkluderte dilettant, flottenfeier, føljetong, kassett, påseilet, rabagast, surpomp og ublu. I en ordkalender for 2019 er hver dag viet et ord på vei ut av språket, som for eksempel diskenspringer, flanør, taskenspiller og skjærmysler (9).
Språklige endringer handler ikke bare om nye måter å formulere seg på. Språket avspeiler også utviklingen i samfunnet. Mange av ordene som er forsvunnet, er knyttet til arbeidsmetoder, varer og tjenester som hører fortiden til, og til vaner og omgangsformer som er endret.
Også medisinske ord forsvinner
På samme måte som i allmennspråket blir også ord helt eller delvis borte fra medisinsk terminologi. Utviklingen i helsetjenesten kan studeres gjennom språkbruken. Vel så interessant som å kartlegge hvilke ord som ikke brukes lenger er det å studere hvorfor ord blir borte. Når noe forsvinner eller opphører, blir rimeligvis også betegnelsene borte. Mer interessant er det når de språklige endringene er knyttet til nye holdninger og politiske forandringer.
Unødvendige ord
Tilstander som ikke lenger gjenkjennes eller passer med dagens sykdomsbegrep, går lett i glemmeboken. Når også betegnelsene blir borte, mister vi viktig historisk forankring. Det gjelder blant annet radesyke, sott, nervefeber og feberkrise. Det samme gjelder yrkesbetegnelser som distriktslege og sykehusforvalter, institusjoner som sanatorier og asyler, og tidligere tiders behandlingsmetoder som skånekost og blåsing. Det mest typiske er kanskje gjenstander og instrumenter som sneppert, etermaske og jernlunge.
Mer presise erstatninger
Ny teknologi og større krav til nøyaktighet har avviklet tradisjonen med å sammenlikne størrelsen av oppfylninger og svulster med kjente vekster og strukturer, og dermed forsvinner beskrivelser av typen ertstor, plommestor og barnehodestor. Det som kan kalles fagtermer, har på flere områder overtatt for folkelige uttrykk. Kvelstoff og surstoff er blitt nitrogen og oksygen. Den feilaktige bruken av ordet senilitet er erstattet av demens. Sukkersyke er stort sett erstattet av diabetes også i allmennspråket, og kunstig nyre er blitt til dialyse. Manisk depressiv sinnslidelse er blitt bipolar lidelse, og månesyke og sløvsinn er blitt borte. Fellesnevneren for disse forandringene er at språket er blitt mer faglig og presist.
Belastede ord og uttrykk
Akkurat som allmennspråket forandres med endringer i holdninger og verdier, forandres også medisinsk terminologi. Kjønnsnøytrale betegnelser er et godt eksempel. Nå er helsesøster blitt helsesykepleier.
Etisk eller politisk belastede ord skiftes ut. Et typisk eksempel er invalid som først ble til handikappet, og senere til funksjonshemmet. Mongoloid er for lengst avløst av Downs syndrom, dvergvekst av kortvoksthet og fallesyke av epilepsi. Det som ble kalt kjønnsskifte, ser ut å ha blitt erstattet av kjønnskorreksjon (10). Endringene omfatter også anatomiske strukturer: jomfruhinne er blitt skjedekrans, skamlepper er blitt kjønnslepper og skambein (os pubis) er blitt underlivsbein eller kjønnsbein (11).
Et paradoks i vår tid er kombinasjonen av uvanlig krass språkbruk i offentlig debatt, særlig gjennom sosiale medier, samtidig som terskelen for opplevd krenkelse synes å synke. Det siste er formodentlig grunnen til overhørte diskusjoner om bruken av ordene etterlevelse (paternalistisk?) og livsstil (moraliserende?) i medisinsk sammenheng. Det kan være vanskelig å finne den rette grensen mellom naturlig språklig utvikling og politisk korrekthet.
