Kjære byråkrat: Gi meg turnuslegen tilbake. Hilsen lege-lege.
Ingrid Hokstad spør i Tidsskriftet om vi har et imageproblem med våre kjedelige titler i sykehusene (1). Konklusjonen hennes er at innhold er viktigere enn staffasje. Litt staffasje kan dog være ganske praktisk.
Det er noe norsk over å endre bare for å endre. Da de gode, gamle stillingstitlene våre gikk gjennom byråkratikverna, kom de ut som setninger: Lege i spesialisering, intetsigende forkortet til LIS, eller pleonasmen LIS-lege (lege i spesialisering-lege) (2, 3).
Turnuslege ble nylig sendt gjennom samme kvern i embetsverket, og ut kom en ny setning med et tall bak. Nå har den arme turnuslegen, kremt unnskyld, LIS23145-eller-hva-var-det-nå-legen, samme tittel på navnekortet sitt som den nesten ferdige spesialisten.
For å rydde opp i dette kaoset ville den enkleste løsningen vært å gjeninnføre tidligere betegnelser. Etter seks måneder som vikar i Danmark erfarte jeg nytten av at titlene til legene du arbeider med til dels avspeiler fartstid. Der vil du de første 2,5 årene av spesialisering være ansatt som reservelege. Deretter rykker du opp til 1. reservelege. Avdelingslege er spesialist uten overlegestilling (4).
Om dette ikke lar seg gjøre, må overlege selvsagt skrotes for å harmonisere stillingstitlene. Jeg foreslår følgende betegnelser til helseforetakene:
LUS-lege: Lege-uten-spesialisering-lege (tidligere turnuslege)
LIS-lege: Lege-i-spesialisering-lege (tidligere assistentlege)
LEI-SM-F-lege: Lege-enda-ikke-spesialist-mangler-ferdighetskrav-lege (tidligere erfaren assistentlege)
LES-lege: Lege-etter-spesialisering-lege (tidligere overlege)
