E-post: haakon.lindekleiv@unn.no
Kvalitets- og utviklingssenteret
Universitetssykehuset Nord-Norge
Haakon Lindekleiv er lege og medisinsk fagsjef.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Varsler om alvorlige hendelser fra norske helseforetak 2011–17
20.05.2019
Jeg viser til nylig publiserte undersøkelsesresultater om varsling av alvorlige hendelser ved norske helseforetak. Jeg har noen kommentarer og spørsmål til artikkelen.
Her er det innhentet en oversikt over antall varsler til Helsetilsynet for tidsperioden 01.01.2011-30.04.2017 (den eneste tilgjengelige tidsperioden).
Ifølge retningslinjene varsles dødsfall eller betydelig skade på pasient (Helsetilsynets anvisning). Det burde derfor være bekymringsfullt at antallet øker, og det virker rart at så alvorlige hendelser skal være gjenstand for «betydelig» skjønn. Når oppstår det tvil om betydelig skade?
Dette kan man ikke bare lære av. Slike hendelser må forebygges, særlig når det gjelder hendelser som skyldes systemfeil. Derfor er det viktig å finne årsaken i hvert enkelt tilfelle, ikke bare holde det opp mot «pasientsikkerhetsprogrammer».
Jeg stiller meg også undrende til en del av diskusjonsresonnementet. Forfatterne finner det lite sannsynlig at økningen er reell, fordi den er altfor stor og mangler holdepunkter i de «nasjonale kvalitetsindikatorer». Forståelsen av hva som er varslingspliktig skal ha endret seg. Varslet man ikke dødsfall og betydelig skade før 2011? Er det fra dette året av en lovtekst som skal definere «betydelig skade» og «påregnelig risiko»? Man skulle ikke tro at en lege var i stand til å vurdere varig mén uten med loven i hånd. Dette gjelder jo alvorlige hendelser som ikke bare er uønskede avvik. Det er for sistnevnte at «element av skjønn» spiller en større rolle.
Egentlig er antallet av denne type meddelelse til Helsetilsynet en kvalitets«indikator» i seg selv, og det enkelte helseforetak bør nå finne sin fargede linje for nærmere analyse uten å slå seg til ro med hva de nasjonale kvalitetsindikatorer viser eller vente på noen «presisering» av varslingsplikten.
Her skulle det også være mer enn nok å gjøre for den Statens undersøkelseskommisjon som Stortinget omstridt har vedtatt å opprette.
16.07.2019
Først vil jeg takke for en interessant artikkel. Jeg ønsker å stille ett spørsmål, og kommentere noen forhold rundt juss og medisin.
I diskusjonen synes praksis fra Statens helsetilsyn å være den viktigste årsaken til endringen. Det drøftes ikke hvorvidt påvirkning eller styring fra de regionale helseforetakene kan ha påvirket endringen. Fordi helseforetakene er anonymisert er det ikke mulig å etterprøve om det kan finnes noen slik sammenheng. Mitt spørsmål til forfatterne, som har helseforetaksnavnene, er om det kan finnes noen sammenheng mellom endringen og helseforetakene i de ulike helseregionene.
"Påregnelig risiko" og "betydelig skade" er rettslige begreper som utvikles av domstolene. Påregnelig risiko er et tema i flere juridiske fag, likevel er det nok mest sentralt innenfor adekvanslæren i erstatningsretten. "Betydelig skade" må tolkes både i tråd med lovens forarbeider, praksis fra Helsetilsynet, straffelovens graderinger og erstatningsrettens graderinger. Om vilkårene "påregnelig risiko" eller "betydelig skade" er oppfylt, er en konkret juridisk vurdering. Denne vurderingen bør de fleste jurister gjøre noenlunde fornuftig. Problemet er at helsepersonell skal vurdere rettslige begreper de ikke har lært hvordan de skal vurdere.
Jeg antar helsepersonell vurderer juridiske spørsmål omtrent like dårlig som jeg vurderer medisinske spørsmål; noen ganger spot on, og noen ganger farlig langt unna. Selv om antall meldinger har økt, er det ikke gitt at det meldes mer korrekt nå. Artikkelforfatterne peker på at meldingene er ressurskrevende. Derfor bør en melde mest mulig korrekt, og ikke mest mulig. Uten å ha sett det underliggende materialet presumerer jeg at det finnes en rekke tilfeller som opplagt ikke skulle vært meldt, og en rekke som opplagt skulle vært meldt.
Så hva er løsningen? Skal helsepersonell bli jurister? Skal helsepersonell ha tilgang til løpende juridiske vurderinger? Innenfor gjeldende lovgivning må svaret bli ja. Helsepersonell trenger mer juridisk opplæring. I tillegg bør helseforetakene skaffe flere jurister som kan helserett. En løsning kan også være å endre på lovgivningsmetoden. Det er uheldig å overlate vurderinger som er av primært juridisk art til helsepersonell. Dette bør lovgiver unngå. For akkurat disse meldingene kan det imidlertid tenkes at jussen fortsatt må ha en mer sentral plass i medisinen enn helsepersonellet kan ønske.
Lykke til med vurderingene!
Når lovene endres, mener jeg lovgiver bør ha gode grunner for å overlate vurderinger av juridiske art til helsepersonell.
Kommentarer