Jeg publiserte et innlegg den 3. mai med spørsmål til styret i Norsk Barnelegeforening om på hvilket grunnlag de hadde tiltrådt en såkalt konsensusartikkel vedrørende «abusive head trauma – AHT» (1). Problemet med denne artikkelen er at den ikke baserer seg på funn hos spebarn hvor voldelig risting er observert; den baserer seg på artikler hvor diagnosen er stilt på grunnlag av bestemte medisinske funn som antas å være typiske for filleristing (subduralt hematom, netthinneblødninger og tegn på hjerneskade – «triaden»). Det finnes altså ikke litteratur som beskriver medisinske funn hos spebarn hvor risting faktisk er observert, langt mindre at disse funnene er typiske og patognomoniske for slik vold og at skyld følgelig kan «bevises utover enhver rimelig tvil».

Nå har leder i Norsk barnelegeforening Ketil Størdal svart. Jeg skal fatte meg i korthet: jeg kan ikke se at Størdal gir meg svar på spørsmålet om på hvilket grunnlag styret tiltrådte konsensusartikkelen. Han presenterer imidlertid noen synspunkter som er verd kommentarer:

«Manglende samsvar mellom observert skade og oppgitt skademekanisme kan gi grunn til å mistenke påført skade». Dette betyr i praksis at foreldrene på oppfordring ikke klarer å komme med en plausibel forklaring på hvordan spebarnet ble skadet, eller de angir en helt uskyldig hendelse, som umulig kan ha hatt nok energi til å lage slike blødninger. Sakkyndige, som har som utgangspunkt at de medisinske funnene må skyldes et traume, vil oppfatte dette som lite troverdig og derfor mistenkelig, som anvist i algoritmer i SBA/AHT- litteraturen (2-4). Dersom tilstanden derimot ikke skyldes et traume, men opptrer spontant, er det jo ingen traumehistorie å fortelle – og da blir foreldrene umiddelbart mistenkt.

«Westers alternative forklaring til «filleristing», benign ekstern hydrocephalus, er ingen ny kunnskap. Dette har i over 20 år inngått blant de differensialdiagnostiske overveielsene som rettsmedisinske sakkyndige bør ta stilling til». Dette ser fint ut på papiret, problemet er bare at dette ikke skjer i praksis, se for eksempel dom fra Sunnhordland tingrett den 20. februar 2015, hvor barnets far ble dømt til 2 års fengsel utelukkende på basis av triaden og sakkyndigerklæringer avgitt også av pediatrisk sakkyndig. 

«Om det er grunnlag for etterforskning og eventuelt straffesak, avgjøres av påtalemyndigheten – ikke av legene. Skyldspørsmål avgjøres heller ikke av legene, men av rettsapparatet». Dette er, med respekt å melde, ganske naivt. Politi, påtalemyndighet og rettsapparatet har overhodet ingen selvstendig medisinsk kompetanse og kan således ikke overprøve en medisinsk sakkyndigvurdering. Derfor er disse institusjonene i praksis helt bundet av hva den medisinsk sakkyndige mener - domfellelsen følger de sakkyndiges vurdering.

Jeg etterlyste på hvilket grunnlag barnelegeforeningen baserte sin støtte til konsensusartikkelen, underforstått vitenskapelig solid dokumentasjon. Det er tydelig at foreningen ikke vil svare på denne oppfordringen; da er jeg enig i at vi kan avslutte denne diskusjonen.

Apropos konsensus: før Columbus var det utbredt enighet om at jorda var flat. Denne konsensus var ikke basert på observasjoner, bare på antakelser, og den ble ikke sannere av at alle opplyste mennesker mente den var sann.

Litteratur: 

1. Choudhary AK, Servaes S, Slovis TL, Palusci VJ, Hedlund GL, Narang SK, et al. Consensus statement on abusive head trauma in infants and young children. Pediatr Radiol. 2018;48(8):1048-65.

2. Duhaime AC, Alario AJ, Lewander WJ, Schut L, Sutton LN, Seidl TS, et al. Head-Injury in Very Young-Children - Mechanisms, Injury Types, and Ophthalmologic Findings in 100 Hospitalized-Patients Younger Than 2 Years of Age. Pediatrics. 1992;90(2):179-85.

3. Reece RM. What are we trying to measure? The problems of case ascertainment. Am J Prev Med. 2008;34(4 Suppl):S116-9.

4. Hettler J, Greenes DS. Can the initial history predict whether a child with a head injury has been abused? Pediatrics. 2003;111(3):602-7.