Per Vaglum peker på et viktig poeng når han tar opp bruken av skjema for vurdering av selvmordsfare.

Relasjonen er alltid viktig i behandler-pasient-forholdet, også når man skal vurdere selvmordsrisiko. Det virker mer tillitvekkende å bli snakket med enn å bli «vurdert» av noen. Derfor er det en fordel hvis behandleren har de viktigste elementene i skjemaet i hodet og ikke på et ark som man krysser av på.

Vurdering av selvmordsfare er ofte vanskelig, og spesielt for mindre erfarne behandlere. Da kan et skjema være til nytte, slik at man sikrer å få tatt opp alle viktige tema, som om pasienten har selvmordstanker, om tankene er til stede hele tiden eller av og til, om pasienten har selvmordsplaner og hvor konkrete disse er, om pasienten hører befalende stemmer, har uttalt håpløshet eller dødsønske og om tilgang på våpen, farlige medisiner osv.

Det har vært gunstig å få mer systematikk i vurderingen av selvmordsfare, selv om den i en del tilfeller kan bli for rigid og skjematisk. Likevel bommer man noen ganger, slik som den nyansatte LIS-legen som Vaglum nevner. Det er spesielt vanskelig når pasienter benekter selvmordstanker fordi de ikke vil bli hindret i sine planer. I mange tilfeller går det dessuten bare noen minutter fra en pasient bestemmer seg og til selvmordsforsøket gjennomføres.

På ett punkt er vi nok ikke enige med Vaglum. Han mener at behandleren ikke skal påta seg å vurdere selvmordsfaren hvis man ikke har hatt tid til å bygge opp en trygg relasjon. Noen ganger er tiden begrenset, både i sykehus og ikke minst i sykebesøk eller legevakt. Da må man gjøre sitt beste, men innse sin usikkerhet og ringe til bakvakt eller en psykiatrisk avdeling for å få råd.