Per Vaglums anekdote om den ferske LIS som ikke hadde en god nok relasjon til pasienten, og bare brukte et standardisert skjema som konkluderte med at selvmordsfare ikke var til stede, beskriver leger og psykologers mareritt. Den bygger også opp under idéen om at man kan spå i fremtiden, og at den ferske LISen burde ha sett noe hun ikke hadde kompetanse til å se. Hun hadde ikke engang kompetanse til å innse at hun ikke hadde kompetanse til å se. Eller kanskje det skyldes andre ting. Som Aarre skriver «Men selvmordsfaren er svært avhengig av livet som leves, og av hendelser som vi ikke kan forutse. Derfor kan den endre seg drastisk fra dag til dag, for ikke å si fra time til time. En selvmordsrisikovurdering foretatt etter alle kunstens regler, selv av våre aller mest kompetente medarbeidere, kan være verdiløs dagen etter fordi det skjedde noe som ingen kunne vite om på forhånd.» (1). La oss håpe noen minner den anekdotiske ferske LIS om det.

Litteratur:

1. Aarre, T: En mindre medisinsk psykiatri (2018), s 117.