E-post: geir.joner@medisin.uio.no
Geir Joner er spesialist i barnesykdommer, professor emeritus i pediatri og arbeider ved Barne- og ungdomsklinikken, Oslo universitetssykehus.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter
Geir Joner kommenterer i Tidsskriftet at Det medisinske fakultet ved UiO stadig oftere aksepterer at bedømmelseskomiteen velger et emne for prøveforelesningen «som ligger tett opptil eller sammenfaller helt med avhandlingen» (1). Fakultetet er takknemlig for innspill som retter oppmerksomheten mot forskerutdanningen og hvordan den praktiseres.
Dekanatet vil på nytt se gjennom fakultetets rutiner og hvordan de etterleves for å sikre at vi opprettholder den nødvendige faglige avstanden mellom tema for prøveforelesningen og avhandlingen. Det er viktig at dagens instruks etterleves samtidig som vi ser på hvordan vi best møter hensikten med prøveforelesningen. Nedenfor følger noen vurderinger rundt dagens prøveforelesning og dens plass i doktorgradsprøven.
Bedømmelseskomiteen foreslår og dekanen godkjenner tema for prøveforelesningen som er en selvstendig del av doktorgradsprøven. Instruksene slår fast at prøveforelesningens tema ikke må være slik at kandidaten har mulighet til å referere til eget ph.d.-arbeid eller gis anledning til å fylle ut for svake punkter ved avhandlingen.
Bedømmelseskomiteen vurderer om prøveforelesningen er bestått basert på form, fremføring og innhold. Vurderingen av faglig innhold krever at komiteen har forkunnskap innen temaet. Graden av tematisk avstand mellom avhandling og prøveforelesning er vanskelig å formalisere. Det har blant annet blitt foreslått at ved en avhandling om en biokjemisk problemstilling kunne forelesningen redegjøre for nyere teorier om årsaksforhold til kreft i tykktarmen (2). Det kan bli en ekstra belastning for komiteen hvis den forventes å ha oppdaterte kunnskaper om et tema som ligger langt unna avhandlingen.
Spørsmålet om tema for prøveforelesningen må sees i relasjon til hva man ønsker å oppnå. Kandidaten skal vise evne til å sette seg inn i og presentere et emne som er forskjellig fra avhandlingens tema. Forelesningens faglige innhold skal bedømmes av en komite som er oppnevnt som eksperter på det som avhandlingen handler om. Medisinsk forskning og formidling er så mangfoldig at det er mulig å løse dette på en god måte uten at prøveforelesningen foregriper disputasen. En annen diskusjon er prøveforelesningens berettigelse i sitt nåværende format. Forelesninger er blant de minst populære undervisningsformene ved Det medisinske fakultet, studentene foretrekker mer interaktiv læring. En tanke er at fakultetet gir tema for en undervisningstime, ikke nødvendigvis en forelesning, i forbindelse med innlevering av avhandlingen. Det ville gi et større spillerom for andre og mer utfordrende undervisningsmetoder enn den tradisjonelle forelesningen. Men inntil det eventuelt skjer en slik endring i prøveforelesningens format vil Det medisinske fakultet ved UiO følge nøye med på at de foreslåtte emnene for prøveforelesningene er bedre i samsvar med instruksene.
Litteratur:
1. Joner G. Prøveforelesning og morgendagens forskere – nok en gang. Tidsskr Nor Legeforen. 2019; doi: 10.4045/tidsskr.19.0449
2. Vaglum P. Doktorgradens prøveforelesning har for snevert emnevalg. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 1433-4
Jeg takker Jens Petter Berg og Ivar Prydz Gladhaug for kommentarer til min debattartikkel i Tidsskriftet «Prøveforelesning og morgendagens forskere – nok en gang» (1,2).
Berg og Gladhaug skriver at det er viktig at prøveforelesningens hensikt blir oppfylt. De signaliserer således at de oppfatter dagens praksis med å godkjenne temaer for prøveforelesningen som ligger tett opptil og i noen tilfeller endog overlapper avhandlingens tema kan være problematisk. De drøfter hvordan fakultetet best møter hensikten med prøveforelesningen i dagens ordning, og også prøveforelesningens berettigelse i sitt nåværende format.
Jeg tillater meg å synes at dekanatet underkommuniserer at det er de selv som sitter med nøkkelen til å påvirke praksis så lenge vi har dagens regelverk. Det er jo dekanus som godkjenner bedømmelseskomiteens forslag til tema. Han eller hun har anledning til å ikke godkjenne temaer som ligger for nær avhandlingens tema. Det er uklart for undertegnede hvorfor ikke dekanus benytter denne mulighet ettersom dagens praksis har vært kritisert lenge (3, 4) og at dekanatet tidligere har erklært at man bedre praksis (5).
Det problematiseres at prøveforelesninger med temaer langt unna avhandlingen vil skape ekstra utfordringer for bedømmelseskomiteen. Men ettersom prøveforelesningen har som hensikt «å prøve kandidatens evne til å tilegne seg kunnskaper utover avhandlingens tema, og evnen til å formidle disse i en forelesningssituasjon» har jeg vansker med å se at en godt kvalifisert bedømmelsekomite skulle ha vansker med å vurdere kandidatens prestasjon. Og dekanatet skriver jo selv i sin kommentar at «det er mulig å løse dette på en god måte uten at prøveforelesningen foregriper disputasen».
Jeg oppfordrer det medisinske fakultet nok en gang til ikke bare «følge nøye med på at de foreslåtte emnene for prøveforelesningene er bedre i samsvar med instruksene», men faktisk endre praksis.
Litteratur:
1. Berg JP, Gladhaug IP. Viktig at prøveforelesningens hensikt blir oppfylt. Tilgjengelig fra https://tidsskriftet.no/2019/09/debatt/proveforelesning-og-morgendagens-...
2. Joner G. Prøveforelesning og morgendagens forskere – nok en gang. Tidsskr Nor Legeforen. 2019; doi: 10.4045/tidsskr.19.0449
3. Vaglum P. Doktorgradens prøveforelesning har for snevert emnevalg. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 1433–4.
4. Gjersvik P. Prøveforelesningens hensikt undergraves – fortsatt. Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137. doi: 10.4045/tidsskr.17.0837.
5. Nebb H. Prøveforelesning og morgendagens forskere. Tidsskr Nor Legeforen 2018; 138: 218.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer