Ny likestillings- og diskrimineringslov ble vedtatt i 2017. Den setter nye krav til seleksjonsmedisinsk praksis.
For en rekke yrkesgrupper foreligger det helsekrav. Disse er utformet for å sikre at personellet har den kompetansen som kreves for å utføre oppgavene med tilstrekkelig sikkerhet. Kravene kan i hovedsak inndeles i to kategorier: fravær av sykdommer som kan redusere tjenestekvalitet, og tilstrekkelig kompetanse (for eksempel syn og hørsel) for å utføre tjenesten.
I 2017 kom lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) (1). Loven forbyr i utgangspunktet diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. I § 9 er det likevel gitt anledning til «lovlig forskjellsbehandling» hvis det foreligger saklig grunn, som når «forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå formålet, og når det ikke er uforholdsmessig inngripende for dem som utsettes for forskjellsbehandlingen».
Helsekrav til arbeidstakere
Å utvikle riktige kriterier for seleksjon krever kunnskap om oppgavekrav, menneskets kapasiteter og metoder for å fastslå funksjonsnivå. Kompetansekravene bør utformes etter at det har vært utført en arbeidsanalyse der helsekravet er målt opp mot oppgavekravene. For et flertall av helsekravene har man ikke utført en slik arbeidsanalyse. Som regel er kravene fastsatt etter konsensus i en ekspertgruppe for så å bli moderert av oppdragsgiver. Oppdragsgiver kan være arbeidslivspartene eller styrende politiske organer. I noen tilfeller etableres praksis gjennom rettsavgjørelser, imøtekommelse av særinteresser (2), harmonisering med andre regelverk (3), ankesaker (4) eller etter ulykker (5).
Ved fastsettelse av helsekrav er det viktig å forholde seg til kravets formål, det å være skikket til oppgaven. I sjøveisreglene (6) står det følgende:
«Ethvert fartøy skal alltid holde ordentlig utkikk ved syn og hørsel så vel som ved alle tilgjengelige midler som er brukbare under de rådende omstendigheter og forhold for å kunne foreta en fullstendig vurdering av situasjonen og faren for sammenstøt.»
Dette kravet må anses som legitimt. Men hva som ligger i begrepet «holde ordentlig utkikk ved syn», hva som regnes som tilstrekkelig synsfunksjon, er aldri blitt utredet. Kravene i forskrift om helseundersøkelse på skip (7) er, etter min mening, mangelfullt begrunnet.
Til sammenligning ble førerkortforskriftens bestemmelse om krav til visus vedtatt i 1922 av veidirektøren samt øyelege Hjalman A. Schiøtz og øre-nese-hals-lege Vilhelm K. Uchermann (8). Ingen har, så vidt jeg vet, stilt spørsmål ved deres valg siden den gang, men det er innført nye tilleggskrav.
Evidens
Ideelt bør slike krav fastsettes med høyest mulig evidensgrad. Én metode er Delphi-teknikken der man søker å etablere konsensus i et panel av eksperter innenfor det aktuelle fagområdet (9). Panelet arbeider etter en strukturert plan under én ledelse, og deltagerne er gjerne anonymisert i forhold til hverandre. Metoden bygger på en oppfatning av at anbefalingene fra en slik gruppe vil ha høyere kvalitet enn fra en ustrukturert gruppe, som lett kan preges av sterke enkeltpersoner. Den vanligste metoden for regelverksutvikling er imidlertid å overlate oppgaven til enkeltpersoner eller grupper av eksperter uten å ha strukturerte metoder for arbeidet.
Dagens seleksjonsmedisinske praksis er basert på ‘kvalifisert gjetning av en såkalt ekspert’, altså med veldig lav grad av evidens
Kvaliteten på evidens kan diskuteres. En metode er å benytte GRADE (The Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation) (10) som klassifiserer graden av evidens i fire kategorier, fra høy til veldig lav.
Kunnskap om minimumskriteriene for helsekrav for yrkesutøvelse er imidlertid begrenset. I en oppsummerende Cochrane-rapport (11) konkluderes det for eksempel med at det ikke finnes gode studier som viser sammenheng mellom seleksjonsmedisinske synsundersøkelser og reduksjon i bilulykker. Alminnelig fornuft tilsier likevel at det må eksistere en sammenheng mellom synsfunksjon og arbeidsevne.
Min påstand er at dagens seleksjonsmedisinske praksis strengt tatt er basert på «kvalifisert gjetning av en såkalt ekspert», altså med veldig lav grad av evidens.
Myndighetene må ta ansvar
Oppfordringen er klar: Statlige myndigheter, særlig Forsvaret, som er en av de største seleksjonsmedisinske aktørene, må ta sitt ansvar for å utvikle et kunnskapsbasert seleksjonsmedisinsk regelverk som gir grunnlag for «lovlig forskjellsbehandling» innenfor sin virksomhet. Samarbeidet mellom de få kompetansemiljøene vi har, må utvikles. Bare på den måten kan vi ivareta kravene i likestillings- og diskrimineringsloven.
