Jeg kunne ikke vært mer enig ift legemiddelindustrien påvirkningskraft. Den er nok mye større enn vi tror, og i denne saken om rituximab/okrelizumab har den vært spesielt synlig. Det blir hauset opp i media når beslutningsforum sier nei eller begrenser tilgangen til et nytt medikament, men hva om de har fullstendig rett? Det fremstilles alltid som om det bare er penger det står på, men det er vel ikke alltid en sannhet? Jeg håper da på at det også er faglig forankret?

Jeg forundres faktisk over alt som godkjennes av nytt og behovet for det. Selv opplevde jeg i forbindelse med cellegiftbehandling at kvalmestillende var endret siden sist jeg hadde samme kur. De nye var selvsagt sinnsykt dyre. Dessverre fikk jeg såpass mye plager med nevropatier at jeg etter to kurer ba om å få tilbake de «gamle» jeg hadde brukt ni år tidligere. Det var imidlertid ikke gjort i en fei. De måtte bestilles inn av apotek fordi de ikke var i bruk lenger. Da legen sjekket, viste det seg at de nye hadde innholdsstoffer som trigget nervesystemet, noe de gamle ikke gjorde. Her har man altså gått inn for et kvalmestillende medikament som trigger nervesystemet, slik cellegift også gjør, når alle vet at nevropatier er utbredt blant kreftpasienter! Hvor er den faglige innsikten her? Og hvor mange nye kvalmestillende medikamenter er det behov for? Leger sier til meg at de ikke har en sjanse til å sjekke alt nytt sammenliknet med gammelt, de bare bruker det som for tiden anbefales. Det er skremmende, rett og slett.

Når annen medikamentfrie behandling (som nevnes) kan gjøre det ennå bedre for pasienter, tviler jeg ikke på at det sitter langt inne å erkjenne det. Jeg ser dessverre legemiddelindustrien mer og mer som en bjellesau. Noen må passe på så de ikke utnytter og leker med saueflokken!