Etter å ha lest dette reflekterer jeg over hvorfor ikke man kan bidra som bærer av viruset eller «positiv».

Om man har som premiss at veldig mange av våre kolleger kommer til å teste positivt, og at de kun kommer til å oppleve milde symptomer (kanskje til og med asymptomatiske forløp), så kan de i teorien jobbe, for eksempel med tilpasset arbeidstid og etter evne. Man må også ha som premiss at en koronapositiv pasient ikke skades av å behandles av koronapositivt personale, og at en har en lav terskel for å ivareta de som jobber der i sanert sykehus om de skulle trenge mer intens behandling.

Legger vi dette til grunn, kunne man hatt et helt sykehus med koronasmittede – både personale og pasienter. Her kunne man for eksempel drevet triage/observasjon/iv. behandling, og etter hvert som flere helsepersonell testet positivt, ville man kunne øke bemanningen. Kanskje ville man kunne drive med mer avansert medisinsk behandling. Så hadde man ikke hatt følelsen av kuebiko som forfatter skildrer. Da kunne helsepersonell bli sendt til et behandlingssenter / lite sykehus / ombygd omsorgssenter med bare «positive» folk, istedenfor å sitte hjemme og tvinne tomler. En må selvsagt se på hva forskningen sier om re-smitte, immunitet, eventuelle mutasjoner og så videre. Italienerne hevdet at sykepleiere og leger jobbet når de var smittet, og at noen ble syke imens de var på jobb.

Mulig at denne hypotesen ikke er forsvarlig vitenskapelig. Hypotesen er jo så enkel at den trolig er utforsket tidligere? Det vet jeg ikke.