E-post: bjorn.erik@neerland.net
Bjørn Erik Neerland er ph.d., spesialist i indremedisin og i geriatri, forsker og overlege ved Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus. Han er leder for Faggruppen for delirium i Norsk forening for geriatri.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Leiv Otto Watne er ph.d., forsker og lege i spesialisering i indremedisin og i geriatri ved Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus. Han er leder for Oslo Delirium Research Group.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Maria Krogseth er ph.d, lege i spesialisering del 2 ved Medisinsk avdeling, Sykehuset i Telemark, forsker ved Alderspsykiatrisk forskningsnettverk Telemark og Vestfold og førsteamanuensis II ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Takk til forfatterne for en spennende artikkel om et svært relevant tema. I artikkelen skriver forfatterne om behandling med antipsykotika og benzodiazepiner. Bruk av tvungen somatisk helsehjelp nevnes også. Det imidlertid ikke eksplisitt angis er at denne type legemidler ikke er tillatt brukt ved tvungen somatisk helsehjelp hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A.
Helsedirektoratet skriver i kommentarutgaven til loven [1]:
«Legemidler kan gis med beroligende eller bedøvende formål, dersom det blir vurdert som nødvendig for å få gjennomført helsehjelpen. Legemidler som gis til behandling av psykiske lidelser faller som nevnt utenfor virkeområdet til kapittel 4A. Dersom bruk at psykofarmaka er nødvendig for å få gjennomført undersøkelse av en somatisk lidelse, vil dette som utgangspunkt være innenfor rammen av de tiltak som er tillatte. Helsedirektoratet har vurdert problemstillingen og presiserer at det er en forutsetning at bruk av psykofarmaka kun skjer med det formål å få gjennomført undersøkelsen av den somatiske lidelsen. Så snart denne er gjennomført, må medisineringen opphøre.»
Det framstår derfor klart at behandling med psykofarmaka som behandling i seg selv ikke er tillatt. Dette til tross for at behandling av uroen vil være en viktig del av behandlingen til pasienter med delir. I lys av dette må man da legge til grunn at personer med forvirring som følge av covid-19 i utgangspunktet kun kan behandles med psykofarmaka der det er for å få gjennomført undersøkelse eller (annen) behandling av somatisk lidelse. Der psykofarmaka skal brukes for å behandle uro, angst, agitasjon osv. i forbindelse med delir må dette hjemles i psykisk helsevernloven. Dersom jeg har forstått dette riktig innebærer dette at psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten må ha kapasitet til å håndtere denne type henvendelser. Det har jeg vanskelig for å tro er tilfellet. Jeg vurderer det heller ikke som hensiktsmessig. Dette har vært min oppfatning tidligere, men i forbindelse med covid-19-epidemien er dette aktualisert seg igjen. Særlig siden det trolig vil være svært begrenset kapasitet for å håndtere slike problemstillinger i spesialisthelsetjenesten.
Jeg har derfor i dag sendt følgende spørsmål til Helsedirektoratet:
1. Vil myndighetene vurdere å gjøre behandling med psykofarmaka tillatt ved tvungen somatisk behandling, eksempelvis ved delir, under covid-19-epidemien?
2. Å fatte vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A er ressurskrevende. Vil myndighetene vurdere en forenklet saksbehandling i forbindelse med tvungen somatisk helsehjelp under covid-19-epidemien?
Referanse:
1: Helsedirektoratet. Kapittel 4A. Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv. https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/pasient-og-brukerrettighetslo... (lest 04.04.2020).
Takk for ein god og grundig gjennomgang av delir ved Covid-19. Eit juridisk poeng er verdt å kommentere. Vedtaket etter §4A i lov om pasientrettar skal vere begrunna i pasienten sitt behov for helsehjelp. Isolasjon av pasienten for å unngå smitte til personale eller andre er ikkje grunnlag for tvangsbehandling etter lov om pasientrettar. Eit vedtak om slik isolasjon må vere begrunna i smittevernlova §§ 5.2-5.4 og §5.8.
Vi takker for nyttige kommentarer til vårt innlegg. Vi er enige i presiseringen til Hitland om at tvungen isolering grunnet smittefare må begrunnes i Smittevernloven §5.
Innerdal påpeker at Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A ikke åpner for bruk av psykofarmaka utover det som er nødvendig for utredning av en somatisk lidelse.
Vi ønsker å understreke noen poeng:
Man bør ikke rutinemessig bruke psykofarmaka til pasienter med delirium, med mindre det er strengt nødvendig – enten fordi atferdsforstyrrelsene gjør at man ikke kommer til med nødvendig (somatisk) helsehjelp, eller fordi pasienten er til fare for seg selv eller andre (eksempelvis smitte). Delirium er per definisjon forårsaket av en eller flere medisinske årsaker, og utredning og behandling av disse er essensielt for at deliret skal gå over.
Det er god evidens for at antipsykotika ikke hjelper på selve deliret [1]. Ikke-medikamentelle tiltak er basisen i håndteringen av pasienter med delirium, og erfaringsmessig kommer man nesten alltid til mål uten bruk av tvang.
I situasjoner der atferdssymptomene gjør at helsepersonell likevel ikke kommer til med nødvendig undersøkelse og behandling av en somatisk lidelse, mener vi bruk av legemidler kan begrunnes i Helsepersonellovens §7 om øyeblikkelig hjelp og Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Delirium er en psykisk tilstand med en klar somatisk årsak, og utredning og behandling av underliggende årsak vil gå parallelt. Tilstanden illustrerer meget godt problemet med å lage et skarpt juridisk skille mellom somatikk og psykiatri.
Referanse:
1. Marcantonio ER. Old Habits Die Hard: Antipsychotics for Treatment of Delirium. Ann Intern Med 2019; 171: 516-517
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer