Vi takker for nyttige kommentarer til vårt innlegg. Vi er enige i presiseringen til Hitland om at tvungen isolering grunnet smittefare må begrunnes i Smittevernloven §5.

Innerdal påpeker at Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A ikke åpner for bruk av psykofarmaka utover det som er nødvendig for utredning av en somatisk lidelse.

Vi ønsker å understreke noen poeng:
Man bør ikke rutinemessig bruke psykofarmaka til pasienter med delirium, med mindre det er strengt nødvendig – enten fordi atferdsforstyrrelsene gjør at man ikke kommer til med nødvendig (somatisk) helsehjelp, eller fordi pasienten er til fare for seg selv eller andre (eksempelvis smitte). Delirium er per definisjon forårsaket av en eller flere medisinske årsaker, og utredning og behandling av disse er essensielt for at deliret skal gå over.

Det er god evidens for at antipsykotika ikke hjelper på selve deliret [1]. Ikke-medikamentelle tiltak er basisen i håndteringen av pasienter med delirium, og erfaringsmessig kommer man nesten alltid til mål uten bruk av tvang.

I situasjoner der atferdssymptomene gjør at helsepersonell likevel ikke kommer til med nødvendig undersøkelse og behandling av en somatisk lidelse, mener vi bruk av legemidler kan begrunnes i Helsepersonellovens §7 om øyeblikkelig hjelp og Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Delirium er en psykisk tilstand med en klar somatisk årsak, og utredning og behandling av underliggende årsak vil gå parallelt. Tilstanden illustrerer meget godt problemet med å lage et skarpt juridisk skille mellom somatikk og psykiatri.

Referanse:
1. Marcantonio ER. Old Habits Die Hard: Antipsychotics for Treatment of Delirium. Ann Intern Med 2019; 171: 516-517