Jeg har med stor interesse lest Tidsskriftets serie om vannlatingsforstyrrelser hos barn (1, 2, 3). I første artikkel (1) omtales den «late» blæren nærmest i forbifarten, og da som en blæreforstyrrelse forårsaket av en uvane blant aktive barn til å undertrykke blærerefleksen når de ellers er opptatt med for dem viktige ting.
Jeg har liten eller ingen erfaring med barneurologi, men blant mine voksne pasienter har jeg sett noen få med helt identiske funn som ved «lazy bladder» hos barn: Meget store blærevolum, langsom urinflow (bukpresstømming), til dels store residualurinmengder men likevel sjelden infeksjon, ingen tegn til andre sykelige tilstander hverken i urinveier eller nervesystem. Alle mine pasienters urinveisavvik ble oppdaget tilfeldig, pasientene selv var svært fornøyd med sin tilstand som nå ble benevnt «selskapsblære». Alle hadde hatt enuresis i sin barndom, og alle hadde konvertert sine urinveisproblemer til «lazy bladder» i barndommen. Denne barndommen var alle påfallende uvillige til å snakke om, men etter hvert kunne de berette om til dels groteske avstraffelser når den stakkars nattevæter hadde hatt «uhell»: Juling inntil nesten bevisstløshet, hånden lagt på varm kokeplate, spyling med kaldt vann i badekaret med pyjamasen på for deretter å bli lagt til sengs i den «tilgrisete» sengen. På Pavlovsk vis greide de så å undertrykke vannlatingstrangen til den forsvant og fortsatte å være borte for resten av livet.
Mitt spørsmål til forfatterne er: Er denne tilstanden (som vi døpte «battered child» blære) så sjelden at den ikke bør nevnes i en oversikt som denne eller er den ukjent blant uro-pediatere?
