E-post: martine.rostadmo@tidsskriftet.no
Martine Rostadmo er lege og publiseringsredaktør i Tidsskriftet.
Norge trenger flere barn
20.09.2020
For en fantastisk god leder! Det er ikke til å tru at det er nødvendig å skrive den, men den politiske utviklinga i Norge og flertallet av de europeiske landene gjør den nødvendig.
Takk til redaktøren! Teksten hennes deles flittig på sosiale medier.
22.09.2020
Takk til Martine Rostadmo for en glimrende redaksjonell kommentar.
Kontrasten mellom liv og lære, og standarder for «oss og dem», blir nådeløst avdekket. Dette er en verdig kommentar fra Tidsskriftet, og bringer tanken på Arnulf Øverlands dikt fra 1936: Du må ikke sove (1). I ett av versene sier Øverland følgende:
«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!»
Sørgelig aktuelt fortsatt i dag. Det er flott at Tidsskriftets redaksjon tar til motmæle.
Litteratur:
1. Arnulf Øverland: Samlede dikt 1911-40. Oslo 2011; Aschehoughs bibliotek.
24.09.2020
Takk til Margit Steinholt for hyggelige ord!
Den politiske utviklingen i Europa skremmer meg. Ordskiftet er så kaldt og kynisk. Det er mange flyktninger i verden som har det enda verre enn de som er på Lesvos, men Moria er nå en gang innenfor Europas grenser. Det innebærer at vi står ovenfor et verdivalg. Nå er Dublin-avtalen oppe til debatt, og jeg håper inderlig at Norge og Europa velger en linje som ivaretar menneskeverdet. Vi kan ikke se den annen vei når mennesker lever under inhumane betingelser og barn lever under kummerlige forhold og ikke får nødvendig helsehjelp.
24.09.2020
Takk til Torben Wisborg for en betimelig påminnelse om Øverlands dikt.
Det gir meg gåsehud og det skremmer meg at vi sover og tilsynelatende allerede har glemt. Vi, som i kjølvannet av annen verdenskrig var blant de første til å ratifisere flyktningkonvensjonen. Til å begynne med gjaldt den bare europeere som hadde flyktet før 1951 – kanskje var det talende? For det er visst bare når uretten rammer oss selv vi ikke tåler den.
Kommentarer