Alf Kristoffersen hevder i sitt tilsvar til min kommentar at det ligger et fatalistisk slør over håndteringen av covid-19 i sykehjem.
Det motsatte er tilfelle; vi har et svært aktivt forhold til behandling og omsorg for sykehjemsbeboere med koronavirusinfeksjon.

I den tidlige fasen av sykdommen blir det etter grundige diskusjoner mellom sykehjemslege og overlege lagt planer for behandlingsnivå og -intensitet, håndtering av eventuell respirasjonssvikt, bakteriell superinfeksjon og plager som krever lindrende behandling. Alle våre vurderinger blir kommunisert til de pårørende, og beboer, dersom denne er i stand til å forstå informasjonen. Om vi finner det riktig med innleggelse ved alvorlig sykdomsforløp, blir alltid erfaren sykehuslege kontaktet for diskusjon i forkant.

Beboernes skrøpelighetsnivå blir vurdert med Clinical Frailty Scale (CFS), og de følges tett med National Early Warning Score 2 (NEWS 2) gjennom hele sykdomsforløpet. Fordi vi har erfart at alvorlig respirasjonssvikt kan oppstå raskt ved covid-19, blir alltid medikamenter for behandling av alvorlig tungpustethet og eventuell dyspneisk krise ordinert som behovsmedisin på beboernes medikamentlister ved diagnosetidspunktet. I takt med økende viten om risiko for tromboemboliske komplikasjoner ved covid-19, anbefaler vi tromboseprofylakse til alle smittede beboere, og i enkelte tilfeller vil vi også diskutere om behandling med kortikosteroider kan være aktuelt (1).

I løpet av høsten har vi hatt 28 tilfeller av covid-19 i bergenske sykehjem. Seks av dem har per i dag dødd, og alle fikk god lindring i livets sluttfase. Ingen av de 28 beboerne har vært innlagt i sykehus (upubliserte data). Flere av dem har vært pasienter med alvorlig demens og uttalt vandringstrang, der korhortisolering i trygge omgivelser er nødvendig for å gi den beste omsorgen, både til syke beboere og andre i de rammede avdelingene. På denne måten har vi unngått å bruke tvang i håndteringen av de smittede. Som både sykehus- og sykehjemslege tør jeg nesten ikke tenke på konsekvensen for smittevern og belastningen for beboeren og sykehuspersonell, om den smittede skulle vandre omkring i ukjente korridorer, eller bli tvangsisolert på sykehus med hjemmel i Smittevernloven.

Kristoffersen hevder at det legges for stor vekt på lindring og vante omgivelser, og for liten vekt på overlevelse for sykehjemsbeboere med covid-19. For oss som etter hvert har god erfaring med covid-19 i sykehjem er dette en urimelig påstand. For alle de beboerne med covid-19 jeg har sett i sykehjem, ville mekanisk ventilasjonsstøtte og avansert støttebehandling vært et tilnærmet overgrep, som overveiende sannsynlig ikke ville ført til redusert dødelighet, men bare ville forlenget lidelsen for beboeren og ført til økt belastning på sykehusenes intensivavdelinger.

Litteratur:

1. Metodebok for sykehjemsleger. Bergen kommune. https://sykehjemshandboka.no/. Lest 20.11.2020.