Multisenterstudien «Norwegian Capture the Fracture Initiative» (NoFRACT) tar for seg noe av det samme som denne artikkelen gjør, nemlig sekundær bruddforebyggende behandling (1), internasjonalt benevnt «Fracture Liaison Services» (FLS). National Osteoporosis Foundation påpeker at 80 prosent av pasienter som kommer til ortopedisk bruddbehandling ikke har fått farmakologisk bruddforebyggende behandling (2). Da er det å fange opp pasienter ved ortopediske avdelinger verdifullt. Ved å påstå at det å ha hatt et lavenergibrudd gir en vesentlig økt risiko for nye alvorlige brudd kan man argumentere for å vektlegge slik sekundær bruddforebyggende behandling. I en redegjørelse for NoFRACT hevdes at etter et første lav-energi brudd har personen økt risiko for et nytt alvorlig brudd med faktor fra 2-5 (1).
Arbeider fra henholdsvis Tromsø (3) og Sverige (4) viser imidlertid en vesentlig svakere faktor, nemlig knapt 1,5. Også FRAX, algoritmen for å beregne bruddrisiko, benytter faktoren 1,5. Hvis vi kun betrakter bruddene med de alvorligste konsekvensene, altså brudd i øvre ende av lårbeinet, får vi at risikoen for slike brudd øker med en faktor større enn 6 når en går fra gruppen som basert på måling av benmassen (aBMD) vurderes å ha «normal» benmasse til gruppen som vurderes å ha «osteoporose». I denne sammenhengen blir risikofaktor på 1,5 av liten betydning.
Videre; en ikke ubetydelig andel av lårbensbrudd kommer som pasientens første brudd. Et arbeide viste at kun 37 prosent av de med lårbensbrudd hadde hatt et tidligere brudd og i multippel regresjonsanalyse kom ikke tidligere brudd opp som risikofaktor av betydning (5). Egne data basert på 5.138 personer viste at hos 45 prosent med lårbensbrudd var lårbensbruddet det eneste bruddet og 33 prosent av alle hoftebrudd kom som første brudd etter 65 års alder (6). Bruker man altså tidligere brudd brudd som utvalgskriterium ignoreres i første omgang en vesentlig andel med høy risiko for lårbenbrudd, og som kanskje kunne vært fanget opp med primær intervensjon.
Mitt ønske er derfor at ortopedene anbefaler allmennlegene å gjennomføre effektiv primær intervensjon.
Litteratur:
1. UiO. Norwegian Capture the Fracture Initiative (NoFRACT). https://www.med.uio.no/helsam/english/research/projects/nofract/
2. Best Practice Framework | Capture The Fracture (Lest 02.12.2020)
3. Ahmed LA, Center JR, Bjørnerem Å et al. Progressively increasing fracture risk with advancing age after initial incident fragility fracture: The Tromsø Study. Journal of Bone and Mineral Research 2013; 28: 2214-2221. https://doi.org/10.1002/jbmr.1952.
4. Banefelt, J., Åkesson, K., Spångéus, A. et al. Risk of imminent fracture following a previous fracture in a Swedish database study. Osteoporos Int 2019; 30: 601–609. https://doi.org/10.1007/s00198-019-04852-8
5. Chen FP, Fu TS, Lin YC, Fan CM. Risk factors and quality of life for the occurrence of hip fracture in postmenopausal women. Biomed J. 2018; 41: 202-208. doi:10.1016/j.bj.2018.04.001.
6. Hoiseth A. A previous fracture may be a misleading fracture risk factor. Bone 2010; 47: 31. https://doi.org/10.1016/j.bone.2010.04.049.