Hagen og medforfattere svarer:

Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (1) har gode intensjoner og har sannsynligvis bidratt til økt kunnskap og bevissthet om selvmordsproblematikk.

Vårt hovedbudskap er imidlertid at retningslinjenes søkelys på risikofaktorer og standardiserte risikovurderinger kan ha hatt uheldige og utilsiktede konsekvenser for praksisfeltet. Grunnlaget for vårt synspunkt er klinisk erfaring og innspill fra helsepersonell i psykisk helsevern. En del kartlegginger, vurderinger og dokumentasjon av selvmordsrisiko ser ut til å gjennomføres først og fremst av juridiske og ikke behandlingsmessige hensyn. Man ønsker å ha ryggen fri. Klinikere bruker med andre ord mye tid på å demonstrere overfor ledelse og tilsynsmyndigheter at de forsøker å oppnå kontroll over noe som vanskelig lar seg kontrollere.

Vi er bekymret for at praksis ledes i en uønsket retning, hvor standardisering og risikofaktorfokus medfører mindre oppmerksomhet om individet og bidrar til å fortrenge andre faglige perspektiver. Det er åpenbart et behov for å evaluere retningslinjene og se på hvilke konsekvenser disse har hatt for klinisk praksis.

Litteratur

1. Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet, 2008. http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/nasjonal-faglig-retningslinje-for-forebygging-av-selvmord-i-psykisk-helsevern/Publikasjoner/nasjonal-faglig-retningslinje-for-forebygging-av-selvmord-i-psykisk-helsevern.pdf (23.2.14).