Jeg er helt enig med Shayganis konklusjoner og deler hans erfaringer som utlending (1). Jeg har opplevd mye i Norge, «verdens beste land», på godt og vondt de siste ni år. Shaygani antyder mye, men virkeligheten man opplever som «utlendinger» i Norge er kanskje mye tøffere. Jeg tror det rett og slett kan bli farlig for innvandrerens psykiske helse og kanskje i enkelte tilfeller ta livet av oss! Shaygani vet helt sikkert mer om dette enn meg, men i en fagjournal kan han kanskje ikke si det helt rett ut?

Jeg vil ikke generalisere, men generelt sagt finnes det flere samfunnstrekk i Norge som gjør livet vanskelig («litt vanskelig» på godt norsk ). Jeg tilstår gjerne at det ikke er enklere i andre land heller. På overflaten er folk flest blide og hyggelige. Alt ser gjerne enkelt ut når man kommer til Norge. Men du merker veldig fort at mange «ekte nordmenn» stort sett ikke er interessert i å ha kontakt med «utlendinger». Jeg har hørt utsagn som: «Jeg har meg sjøl, min familie, mine venner fra skoletiden og ferdig med det!» Jeg har mange ganger hørt fra «etnisk norske» mennesker at «alt er bra i Norge» og at Norge er «verdens beste samfunn». Det har muligens vært en snarvei til å se ned på alle «ikke-norske» mennesker som B-lag.

Shaygani har så rett i at mange fenomener bare kan overvinnes i relasjoner, og ikke alene. Jeg jobber med saken!

Litteratur

1. Shaygani S. Våre utenlandske kolleger. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1104