Studien til Irgens og medarbeidere viser god samhandling i praksis, og vi er enige med forfatterne at erfaringene kan overføres til andre områder. Forskningslitteraturen beskriver telemedisin mellom helsepersonell og pasient innen en rekke fagområder (1). Vi mener at tiden nå er inne for å etablere hjemmebaserte telemedisintjenester, både med fastleger og spesialister. Men klinikere som ønsker å satse på dette, står overfor to store utfordringer:
1. Mangelfull finansiering og 2. Pasientjournalsystemer som ikke er tilrettelagt for telemedisin.
Fastlegen kan bruke takst 2ae "E-konsultasjon hos fastlege". Dessverre honoreres kun "tekstlig kommunikasjon (ikke bilde, lyd, video)"(2). Multimedia er selve essensen i telemedisin og en slik begrensning innskrenker tjenestens nytteverdi betraktelig. Spørsmålet har også vært oppe i Stortinget (3).
Sykehuslegen må forholde seg til ISF-regelverket, som sier at en telemedisinsk konsultasjon foreligger "når det er benyttet videokonferanseutstyr"(4). I tillegg kreves at konsultasjonen må foregå i sanntid. Vi er forundret over at regelverket ikke nevner asynkrone løsninger. I utlandet benyttes fortrinnsvis asynkrone systemer til vurdering av hudsykdommer (5). Slike løsninger innebærer elektronisk tekstbasert kommunikasjon med tillegg av digitale fotografier (eller andre vedlegg som EKG, røntgen, videofiler etc.). Fordelen er at sender og mottager av meldingen ikke trenger å være online samtidig. I tillegg kan teksten i slike meldinger lett gjenbrukes som dokumentasjon i journalen. Videokonferanser derimot krever betydelig mer planlegging på forhånd siden de som kommuniserer med hverandre må gjøre det samtidig. Etterpå må alt dokumenteres skriftlig i journalen. Videokonferanse kan være fordelaktig i situasjoner der komplekse problemer må løses raskt, og der flere parter er involvert samtidig. Det er ikke vanskelig å finne tilsvarende eksempler fra vårt dagligliv der man ofte klarer seg med å sende en sms eller epost, men likevel av og til foretrekker å ringe og snakke sammen når det er mer omfattende ting å diskutere.
Journalsystemene som helsepersonell i dag disponerer, har få muligheter til telemedisin. Vi etterlyser spesielt muligheten til å legge ved fotografier og andre typer vedlegg til elektroniske henvisninger og epikriser. Når det gjelder pasienter med mulig hudkreft, har forskning vist at ved å sende bilder med henvisningen, kan tallet på pasienter som må reise til hudspesialist reduseres med opptil 70% (6). Bildene gjør det mulig å veilede fastlegen. Behovet for digitale vedlegg er ikke noe som bare gjelder hudleger. Bilder kan være til hjelp når leger skal vurdere sår som ikke gror og ulike typer skader. Videosnutter kan brukes til å vise epileptiske anfall. EKG-utskrifter kan hjelpe i vurderingen av hjerteproblemer. Mulighetene er mange, men dagens elektroniske pasientjournalsystemer er dårlig rustet.
Telemedisin er mer enn bare videokonferanser. Myndighetene må investere i og refundere bruken av flere typer telemedisinsystemer. Det må defineres hensiktsmessige minstekrav til pasientjournalsystemer slik at telemedisin kan fungere i praksis.
Litteratur
1 Flodgren G, Rachas A, Farmer AJ et al. Interactive
telemedicine: effects on professional practice and health care outcomes. Cochrane Database Syst Rev. 2015 Sep 7;9:CD002098.
2 Normaltariff for fastleger og legevakt 2015-2016. Den norske legeforening.
http://normaltariffen.legeforeningen.no/pdf/Fastlegetariff_2015.pdf
3 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=60641(30.10.15)
4 Innsatsstyrt finansiering 2015. Helsedirektoratet. https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/775/Innsatsstyrt-finansiering-2015-regelverk-IS-2230.pdf
5 Personlig meddelelse Iris Zalaudek, Universitetet i Graz.
6 Tan E, Yung A, Jameson M et al. Successful triage of patients referred to a skin lesion clinic using teledermoscopy (IMAGE IT trial). Br J Dermatol. 2010 Apr;162(4):803-11.