Redaktør Are Brean har velskrevet løftet frem et viktig tema, hvordan balansert forskningsformidling utfordres i en digital verden. Arne Høiseths kommentar til Breans artikkel er et eksempel på hvor galt det kan gå når kommentarfeltet åpnes uten kritisk redaksjonell vurdering.
Man bør kunne stille minst to krav til slike kommentarer: 1) At man ikke tillegger andre meninger de ikke har, og 2) at kildebruken er etterrettelig.Høiseth er «zero for two», for å bruke et uttrykk fra idretten.
Brean trekker frem Aftenpostens famøse dekning av Martinsens (1) (ikke Bahrs) studie om spiseforstyrrelser blant toppidrettselever som eksempel på hvor galt forskningsformidling kan gå. Artikkelens konklusjon er: «Self-reported disordered eating is more prevalent among controls than adolescent elite athletes.» Avisens dekning er blitt en klassiker innen forskningsjournalistikk, og brukes til skrekk og advarsel i undervisningen av journaliststudenter. Høiseth har åpenbart ikke lest min kronikk (2), så jeg siterer: «Journalist Mette Bugge fortjener heder for et balansert og velskrevet intervju – gjennomlest og godkjent av oss – hvor hun fikk frem hovedfunnene. Disse var: Blant elever ved vanlige gymnas svarte 49 prosent slik at de kan være i en risikosone for spiseforstyrrelser. Blant elever på toppidrettsgymnas var bare halvparten, 24 prosent, i samme kategori. Også når det gjaldt sykelige metoder som oppkast, avføringstabletter, slankepiller, eller vanndrivende midler for å gå ned i vekt var det dobbelt så mange vanlige elever som toppidrettselever som rapporterte å ha brukt slike metoder. Hun poengterte også at vi ikke vet hvor mange som faktisk har en spiseforstyrrelse. Problemet er bare at det ikke er dette intervjuet som kommer på trykk.»
«Fredag 6. november fikk vi nemlig morgenkaffen i halsen. «Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelse», skriker Aftenpostens forside mot oss – fete typer på dramatisk sort bakgrunn illustrert med en god neve avføringspiller. Det manglet bare et hvitt kors. På sportssidene var det ikke bedre. Redaksjonen hadde ikke bare kappet den godkjente saken til det halve og systematisk fjernet enhver referanse til kontrollgruppen av vanlige elever, men også klasket til med tabloide virkemidler som ville vært Akersgata verdig.»
«Og verre ble det. Et spedt forsøk på å rette opp inntrykket dagen etter gjennom et intervju med bl.a. idrettsministeren hjalp lite. Søndag morgen var det nemlig igjen tid for å sette kaffen i halsen. Der presterer avisens redaktører en leder med tittelen «Syk idrett», hvor de åpenbart ikke har fått med seg lørdagens opplysninger om at problemene ser ut til å være dobbelt så store utenfor idretten.»
Aftenposten har riktignok beklaget det inntrufne og daværende sportsredaktør har ikke vært å se i spaltene siden. Men Høiseths kommentar illustrerer – kanskje bedre enn Brean hadde tenkt seg – hvordan fortellingen lever videre. Dog er det trist å se at den får leve videre i Tidsskriftets spalter, uten kritisk redaksjonell vurdering.
Til slutt: Dersom Høiseth hadde tatt seg bry med å lese studien han refererer til (se korrekt referanse under) (3), ville han sett at denne beskriver positive effekter av et program for å forebygge utvikling av spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere.
Litteratur
1. Martinsen M, Bratland-Sanda S, Eriksson AK, Sundgot-Borgen J. Dieting to win or to be thin? A study of dieting and disordered eating among adolescent elite athletes and non-athlete controls. Br J Sports Med 2010; 44: 70-6,.
2. Bahr R. Toppoppslag til stryk. Aftenposten 13.11.2009
3. Martinsen M, Bahr R, Børresen R, Holme I, Pensgaard AM, Sundgot-Borgen J. Preventing eating disorders among young elite athletes: a randomized controlled trial. Med Sci Sports Exerc 2014; 46: 435-47.