(f. 1965) er sjefredaktør i Tidsskriftet. Han er spesialist i nevrologi og ph.d.
Email: are.brean@legeforeningen.no
Forførende forskningsfortellinger
09.03.2016
Eksemplene fortjener en fotnote:
I «Adrenalinsaken» kjørte Brennpunkt hardt ut. Dette ble fulgt opp av Fylkeslegen i Oslo og Akershus, med følgende oppslag i Aftenposten (1) : «Hjertestansstudie var ulovlig» og med utdypning av det formelle: «Vi mener at sykehuset har brutt helseloven på flere punkter» og med en (hensynsløs/injurierende) karakterisering av forskerne: «..har satt forskningen over plikten til å yte pasientene forsvarlig behandling».
Fylkeslegen sendte saken til Helsetilsynet som, etter min vurdering, brukte ufattelig lang til på å sette tingene på plass, lenge etter at media hadde glemt det hele ble saken avsluttet. Her har media hovedsakelig kun formidlet fagpersoners oppfatninger, dessverre har ikke disse personer vist adekvat kompetanse. Selvsagt kunne ikke fagperson fra et annet universitetssykehus utvise faglig kompetanse ved bidra til avklaring, men i stedt nørte opp under kritikken: «Hos oss får alle med hjertestans adrenalin.» (2).
I oppslagene om spiseforstyrrelse formidlet Aftenposten kun det som synes å være oppfatningen ved Idrettshøyskolen, en oppfatning som også Bahr videreformidler (3), nemlig at det er en overhyppighet av spiseforstyrrelse hos toppidrettsutøvere. Det som forbauser meg er at Bahr, som lege og forsker, ikke tar et oppgjør med denne mytebaserte oppfatningen, som totalt mangler forskningsbasert begrunnelse. Allerede i 2008 viste et doktorgradsarbeid fra Idrettshøyskolen ingen forskjell mellom toppidrettsutøvere og kontroller i de faktorer som inngår i den kvinnelige idrettstriade. Grunnlaget for en påstand om hormonelle avvik hos idrettsjentene ble ettertrykkelig tilbakevist av 2. opponenten.
Bahrs kontrollmateriale ble forøvrig etter noen dager utførlig redegjort for i Aftenposten, med gjengivelse av hans påstand om at halvparten av vanlige elever ved to videregående skoler i Buskerud hadde symptomer på spiseforstyrrelse (4). Jeg forstår Aftenposten om den i første omgang kviet seg for å trykke en slik åpenbar meningsløs sykeliggjørelse av unge, friske jenter.
Men, Breans budskap er godt, forskningsrapporter må ikke flyte ut i spekulative budskap, som påpekt av Tidsskriftet tidligere (5). Budskapet fra Idrettshøyskolen er et eksempel på et spekulativt budskap. Medias kritikk mot Adrenalinprosjektet reiser imidlertid et helt annet problem, nemlig en ukultur hos tilsynsmyndigheter og kollegaer.
Litteratur
1. Aftenposten. Hjertestansstudie var ulovlig. 30.04.2008.
2. VG. Overlever hjertestans uten adrenalin. 12.06.2008
3. Bahr R, Martinsen M, Børresen R et al. Preventing Eating Disorders among Young Elite Athletes: A Randomized Controlled Trial. Medicine & Science in Sports & Exercise. 46(3):435-47
4. Aftenposten. 1 av 4 toppidrettselever har symptomer på spiseforstyrrelse. 05.11.2009
5. Gjersvik P. Budskap eller nøytral presentasjon av resultater? Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133.
09.03.2016
Redaktør Are Brean har velskrevet løftet frem et viktig tema, hvordan balansert forskningsformidling utfordres i en digital verden. Arne Høiseths kommentar til Breans artikkel er et eksempel på hvor galt det kan gå når kommentarfeltet åpnes uten kritisk redaksjonell vurdering.
Man bør kunne stille minst to krav til slike kommentarer: 1) At man ikke tillegger andre meninger de ikke har, og 2) at kildebruken er etterrettelig.Høiseth er «zero for two», for å bruke et uttrykk fra idretten.
Brean trekker frem Aftenpostens famøse dekning av Martinsens (1) (ikke Bahrs) studie om spiseforstyrrelser blant toppidrettselever som eksempel på hvor galt forskningsformidling kan gå. Artikkelens konklusjon er: «Self-reported disordered eating is more prevalent among controls than adolescent elite athletes.» Avisens dekning er blitt en klassiker innen forskningsjournalistikk, og brukes til skrekk og advarsel i undervisningen av journaliststudenter. Høiseth har åpenbart ikke lest min kronikk (2), så jeg siterer: «Journalist Mette Bugge fortjener heder for et balansert og velskrevet intervju – gjennomlest og godkjent av oss – hvor hun fikk frem hovedfunnene. Disse var: Blant elever ved vanlige gymnas svarte 49 prosent slik at de kan være i en risikosone for spiseforstyrrelser. Blant elever på toppidrettsgymnas var bare halvparten, 24 prosent, i samme kategori. Også når det gjaldt sykelige metoder som oppkast, avføringstabletter, slankepiller, eller vanndrivende midler for å gå ned i vekt var det dobbelt så mange vanlige elever som toppidrettselever som rapporterte å ha brukt slike metoder. Hun poengterte også at vi ikke vet hvor mange som faktisk har en spiseforstyrrelse. Problemet er bare at det ikke er dette intervjuet som kommer på trykk.»
«Fredag 6. november fikk vi nemlig morgenkaffen i halsen. «Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelse», skriker Aftenpostens forside mot oss – fete typer på dramatisk sort bakgrunn illustrert med en god neve avføringspiller. Det manglet bare et hvitt kors. På sportssidene var det ikke bedre. Redaksjonen hadde ikke bare kappet den godkjente saken til det halve og systematisk fjernet enhver referanse til kontrollgruppen av vanlige elever, men også klasket til med tabloide virkemidler som ville vært Akersgata verdig.»
«Og verre ble det. Et spedt forsøk på å rette opp inntrykket dagen etter gjennom et intervju med bl.a. idrettsministeren hjalp lite. Søndag morgen var det nemlig igjen tid for å sette kaffen i halsen. Der presterer avisens redaktører en leder med tittelen «Syk idrett», hvor de åpenbart ikke har fått med seg lørdagens opplysninger om at problemene ser ut til å være dobbelt så store utenfor idretten.»
Aftenposten har riktignok beklaget det inntrufne og daværende sportsredaktør har ikke vært å se i spaltene siden. Men Høiseths kommentar illustrerer – kanskje bedre enn Brean hadde tenkt seg – hvordan fortellingen lever videre. Dog er det trist å se at den får leve videre i Tidsskriftets spalter, uten kritisk redaksjonell vurdering.
Til slutt: Dersom Høiseth hadde tatt seg bry med å lese studien han refererer til (se korrekt referanse under) (3), ville han sett at denne beskriver positive effekter av et program for å forebygge utvikling av spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere.
Litteratur
1. Martinsen M, Bratland-Sanda S, Eriksson AK, Sundgot-Borgen J. Dieting to win or to be thin? A study of dieting and disordered eating among adolescent elite athletes and non-athlete controls. Br J Sports Med 2010; 44: 70-6,.
2. Bahr R. Toppoppslag til stryk. Aftenposten 13.11.2009
3. Martinsen M, Bahr R, Børresen R, Holme I, Pensgaard AM, Sundgot-Borgen J. Preventing eating disorders among young elite athletes: a randomized controlled trial. Med Sci Sports Exerc 2014; 46: 435-47.
Kommentarer