Oppfatter jeg kommentarene til Oda Hammerstad riktig, kan jeg ganske sikkert si at jeg i dag ikke ville levd et friskt liv. Da jeg var syk fikk jeg behandling både med og uten medikamenter. I etterkant kan jeg se at jeg i perioder hadde behov for medikamenter, men den behandlingen som bidro til at jeg i dag er frisk, er det jeg oppfatter Hammerstad kaller et behandlingsfritt tilbud.

Mitt behandlingsfrie tilbud besto av god miljøterapi, trygge hjelpere som stod i utfordringene sammen med meg, fysisk aktivitet og gode samtaler. De motiverte og ga håp. Jeg undrer meg over om det er slike tilbud Hammerstad kaller behandlingsfrie?
Jeg undrer meg og over at Hammerstd lar deg provosere av en helseminister som har valgt å lytte til og handle ut fra mennesker med egenerfaring og lang kompetanse på tema.

Bakgrunnen for at helseminister Bent Høye har rettet oppmerksomheten mot medisinfrie tilbud ligger i en stor jobb flere organisasjoner innen psykisk helse feltet. Arbeidet er gjort med bakgrunn i menneskers egenerfaring på hva som kan fungere og ikke. Et medisinfritt tilbud kan være nødvendig for mange for å få muligheten til å bli frisk. De trenger muligheten for å komme i kontakt med egne følelser, lære seg å håndtere dem, og ikke minst få behandling for årsakene, ikke kun dempe symptomer.

Å høre en psykiater si at det da blir behandlingsfrist å tenke medisinfritt, blir for meg å høre deg si at man ikke har tro på at mennesker med psykiske helse utfordringer kan leve et godt liv uten medikamentell behandling. Det jeg hører er at det ikke er faglig ansvarlig å gi et behandlingstilbud uten medikamenter.

Hvordan skal et menneske i krise klare å bli bedre om ikke den som behandler en har tro på en? Også for mennesker med psykiske utfordringer er det nødvendig at en behandler årsaken, ikke kun symptomene.

I dag er jeg frisk og arbeider som erfaringkonsulent på en akuttpost for rus og psykiatri. Jeg bruker egenerfaring i møte med pasientene; jeg formidler håp og motiverer pasientene. Dette er en jobb jeg ikke kunne utført uten et godt, faglig miljø rundt meg. Ellers hadde ikke pasientene hatt et helhetlig tilbud. Derfor mener jeg at fag og erfaringkompetanse sammen kvalitetsikrer det tilbudet som gis. Et slikt fag miljø er jeg så heldig å tilhøre. Det kan tenkes at mine antagelser i dette tilsvarte er feil, og at jeg har misforstått Hammerstads kommentarer. I så fall ønsker jeg diskusjonen velkommen.