E-post: julie.kalvleland@legeforeningen.no
Samfunnspolitisk avdeling
– Å ha en psykisk lidelse er veldig forskjellig i dag enn for 100 år siden
08.03.2017
Oppfatter jeg kommentarene til Oda Hammerstad riktig, kan jeg ganske sikkert si at jeg i dag ikke ville levd et friskt liv. Da jeg var syk fikk jeg behandling både med og uten medikamenter. I etterkant kan jeg se at jeg i perioder hadde behov for medikamenter, men den behandlingen som bidro til at jeg i dag er frisk, er det jeg oppfatter Hammerstad kaller et behandlingsfritt tilbud.
Mitt behandlingsfrie tilbud besto av god miljøterapi, trygge hjelpere som stod i utfordringene sammen med meg, fysisk aktivitet og gode samtaler. De motiverte og ga håp. Jeg undrer meg over om det er slike tilbud Hammerstad kaller behandlingsfrie?
Jeg undrer meg og over at Hammerstd lar deg provosere av en helseminister som har valgt å lytte til og handle ut fra mennesker med egenerfaring og lang kompetanse på tema.
Bakgrunnen for at helseminister Bent Høye har rettet oppmerksomheten mot medisinfrie tilbud ligger i en stor jobb flere organisasjoner innen psykisk helse feltet. Arbeidet er gjort med bakgrunn i menneskers egenerfaring på hva som kan fungere og ikke. Et medisinfritt tilbud kan være nødvendig for mange for å få muligheten til å bli frisk. De trenger muligheten for å komme i kontakt med egne følelser, lære seg å håndtere dem, og ikke minst få behandling for årsakene, ikke kun dempe symptomer.
Å høre en psykiater si at det da blir behandlingsfrist å tenke medisinfritt, blir for meg å høre deg si at man ikke har tro på at mennesker med psykiske helse utfordringer kan leve et godt liv uten medikamentell behandling. Det jeg hører er at det ikke er faglig ansvarlig å gi et behandlingstilbud uten medikamenter.
Hvordan skal et menneske i krise klare å bli bedre om ikke den som behandler en har tro på en? Også for mennesker med psykiske utfordringer er det nødvendig at en behandler årsaken, ikke kun symptomene.
I dag er jeg frisk og arbeider som erfaringkonsulent på en akuttpost for rus og psykiatri. Jeg bruker egenerfaring i møte med pasientene; jeg formidler håp og motiverer pasientene. Dette er en jobb jeg ikke kunne utført uten et godt, faglig miljø rundt meg. Ellers hadde ikke pasientene hatt et helhetlig tilbud. Derfor mener jeg at fag og erfaringkompetanse sammen kvalitetsikrer det tilbudet som gis. Et slikt fag miljø er jeg så heldig å tilhøre. Det kan tenkes at mine antagelser i dette tilsvarte er feil, og at jeg har misforstått Hammerstads kommentarer. I så fall ønsker jeg diskusjonen velkommen.
08.03.2017
«Å ha psykisk lidelse er veldig forskjellig i dag enn for 100 år siden» sier psykiater Oda Hammerstad i dette intervjuet. Det som undrer meg er at flere av holdningene hennes her er holdninger jeg tenker fantes for 100 år siden! Hun sier videre at hun ikke vil at helseministeren skal pålegge henne og andre psykiatere å jobbe med noe som ikke har faglig utgangspunkt. Hun sikter her til medikamentfrie behandlingstilbud som hun omdøper til behandlingsfrie tilbud, og sier at det er fagfolk som vet best hva som virker og ikke. Dette er provoserende å høre!
Selv har jeg vært innlagt flere ganger på psykiatrisk institusjon. I tillegg jobber jeg som erfaringskonsulent og treffer daglig mange pasienter. Mange av oss har prøvd det Hammerstad her kaller behandlingsfrie tilbud som etter hennes mening ikke virker. Jeg har prøvd behandling både med og uten medisiner. Medisiner har kanskje vært nødvendig i en aktuttfase, men det som har gjort meg frisk har vært klatring, turer, annen fysisk aktivitet, og samtaler med mennesker som forstår. Det være seg fagfolk eller andre brukere. De jeg opplever har forstått og hjulpet meg mest er de som selv har kjent det på kroppen. Dette har helseministeren skjønt. Han henviser ofte til viktigheten av erfaringskompetanse, og ikke minst det å lytte til pasienten. Det skal være pasientens helsetjenester og ikke helsetjenestens pasienter. Brukere, pårørende og tjenesteytere må samhandle på likeverdige premisser for felles mål.
I Helse Bergen satses det på medikamentfrie behandlingsforløp og fokus her har ikke vært å ha én medisinfri avdeling der bare 5 -6 personer får plass, men at dette skal være tilgjengelig for alle er meget positivt. Det er viktig å lete etter og fremelske et menneskes potensiale framfor å fokusere for mye på mangler og diagnoser. Pasienten må få hjelp til å finne sin egen kraft og ta den i bruk i tilfriskningen. Se etter det friske i pasienten. Alle har vi det friske i oss. Det må vi lete etter. Se forbi diagnosen. Jeg er ikke min diagnose!
Fagfolk skal være støttespillere med empati. Samspill er viktig og pasienten må få delta med all sin kunnskap og erfaring. En kompetanse som er dyrkjøpt og som en ikke kan lese seg til. Som Hammerstad selv sier: «Å ha psykisk lidelse er veldig forskjellig i dag enn for 100 år siden». Holdningene til mennesker med psykiske helseutfordringer burde også være veldig forskjellig i dag enn for 100 år siden.
09.03.2017
Psykiater Oda Hammerstad betegner det nye medisinfrie behandlingstilbudet i psykiatrien som “behandlingsfritt”. Det betytr antakelig at hun tror at det ikke skal gis behandling i det hele tatt i slike tilbud. Jeg er enig i at betegnelsen "medisinfritt behandlingstilbud" er uheldig. Problemet med dette ordvalget har antakelig vært å finne et dekkende uttrykk for at man mener at tyngdepunktet innen behandling av psykiske lidelser må endres fra å være temmelig ensidig basert på diagnostikk og psykofarmaka til å omhandle ulike psykoterapeutiske behandlingsformer. Slik som situasjonen er i dag vil nok en stor del av arbeidet ved disse “medisinfrie” klinikkene gå ut på å seponere medikamenter så langt som råd er. Med det menes ikke seponere så å si i “blinde”. Det kan gå helt galt og ende med suicide.
Kollega Hammerstad synes å mene at behandling innenfor psykiatrien innebærer psykofarmaka. Punktum. Uten piller eller sprøyter, ingen terapi! Jeg frykter for at dette synet er representativt for mange (særlig yngre) kolleger. Ikke så rart, kanskje, tat i betraktning at hovedtyngden av de studentene i dag lærer deier seg om diagnoser og psykofarmaka.Hun har øyensynlig ikke studert psykoterapeiens historie særlig nøye. Jeg vil derfor anbefale henne å se nærmere på for eksempel psykonalysens historie, og da særlig arbeidene til Sigmund Freud, spesielt temaene omkring overføring, motoverføring og drømmetydning.
Videre bør hun kunne ha nytte av å lese en del av det Robert Whitaker nylig har publisert. Men vi behøver ikke til USA. Her hjemme har vi tildels mye litteratur fra tiden før psykofarmakainvasjonen av for eksempel Trygve Braatøy. Han var overlege ved Ullevål 6. avd og har blant annet skrevet boken “De nervøse sinn”. Braatøy var psykoanalytiker. Boken er aktuell også i dag, ikke minst kapitlene omkring samarbeidet med fysioterapeuten Aadel Bulow-Hansen. (Se Artikler og annen littertur om Psykomotorisk fysioterapi). Hammerstads innlegg tyder dessverre på at unge legers kunnskaper om ulike psykoterapiformer er svært mangelfulle. Antakeligvis bør hun ikke klandres. Ansvaret ligger på undervisningen.
Kommentarer