Vi må tolke Backe slik at han mener at svangerskapsdiabetes, også hos dem som får medikamentell behandling, er en tilstand av liten klinisk interesse og at kriterier for diagnose og behandling følgelig uinteressant. Han bruker her Farrar og medarbeidere som referanse (1). Men Farrar og medarbeidere skriver i 2017: "If untreated, perinatal mobidity and mortality may be increased. Accurate diagnosis allows appropriate treatment.” (2). På basis av en nylig metaanalyse tar Farrar og medarbeidere til orde for en «step up approach», dvs. livsstilsråd supplert med medikamenter når glukosemål ikke nås som behandling (3). Det foreslås altså konkrete praktiske tiltak selv om det understrekes at de studiene som ligger til grunn burde vært bedre og flere (3).

Cundy og Holt’s kritiske diskusjon av svangerskapsdiabetes dreier seg om at diagnosen kan gi inntrykk av at alle har samme risiko, hvilket selvsagt ikke er riktig. Dessuten fremhever de, slik de nye retningslinjene også gjør, at hyperglykemi (svangerskapsdiabetes), kvinnens kroppsmasseindeks og vektøkningen er tre uavhengige risikofaktorer for flere relevante utfall (4). Backes benektelse av at svangerskapsdiabetesen har noen vesentlig klinisk relevans deles altså ikke av dem han bruker til støtte for sitt syn og som kritisk har analysert ulike aspekter ved tilstanden (1,2).

Bedre studier er ønskelig også når det gjelder hvilke kriterier og strategier som er best for å finne de gravide som har nytte av behandlingen. Likevel mener vi, også med støtte fra Farrar og Cundy, at hyperglykemi i svangerskapet ikke kan ignoreres. De norske retningslinjene fanger opp en gruppe med høyere risiko enn kriteriene til Verdens helseorganisasjon gjør.

Dagens norske retningslinjer gir konkrete anbefalinger i forhold til mors kroppsmasseindeks, vektøkning i svangerskapet og hyperglykemi, og legger i tråd med GRADE-metodikken fram kunnskapsgrunnlaget for kvalitet, relative og absolutte effektmål der det var mulig samt fordeler og ulemper ved de ulike anbefalingene. De store metabolske endringene i befolkningen, som fedmeforekomsten er et konkret utrykk for, har store helsemessige konsekvenser, også for gravide og deres barn. Påvisning og oppfølging av svangerskapsdiabetes er et av flere nødvendige grep for en helhetlig tilnærming til problemet.

Litteratur
1. Farrar D, Simmonds M , Griffin S et al. The identification and treatment of women with hyperglycemia in pregnancy.: an analysis of individual data, systematic reviews. Metaanalysis and economic evaluation. Health Technol Assess 2016; 20:1-348
2. Farrar D, Duely L, Dowswell T et al. Different strategies for diagnosing gestational diabetes to improve maternal and fetal health. Cochrane Database Syst Rev 2017;8: Doi:10.1002/14651858CD007122
3. Farrar D, Simmonds M, Bryant M et al Treatments for gestational diabetes: a systematic review and metanalysis. BMJ Open 2017; 7:1-14. Doi10.1136
4. Cundy T, Holt RIG. Commentary Gestational diabetes: paradigm lost? Diabet Med 2016; 34; 8-13. e015557. Doi: 10.1111/dme.13200