Artikkelforfattarane skal ha takk for å forsøke å klargjere praksis kring pasienter som misser samtykkekompetansen i løpet av ei frivilleg innlegging. Det er imidlertid eitt punkt som framleis er problematisk, slik underteiknade ser det. Dei skriv: "Konverteringsforbudet innebærer at en frivillig innlagt pasient må få forlate institusjonen dersom vedkommende ønsker det, før tvungent vern etableres, jf. psykisk helsevernloven §3-4. Dersom pasienten ikke ønsker å forlate institusjonen, eller dersom farevilkåret vurderes oppfylt, kan tvungent vern etableres uten at pasienten først har forlatt institusjonen."

Konverteringsforbodet er strengt og kan kun unntas "hvor utskrivning innebærer at pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse" jfr. §3-4 andre ledd i lov om psykisk helsevern. Dersom ein skal konvertere ein pasient frå frivilleg psykisk helsevern §2-1 til tvungent vern §3-2 eller §3.3, må farekriteriet vere fylt.

Underteiknade er takksam dersom artikkelforfattarane kan klargjere korleis ein tenker me skal forhalde oss til frivilleg innlagte pasientar som misser samtykkekompetansen i løpet av innlegginga, men kor det ikkje er juridisk grunnlag for å konvertere pasienten til tvungent vern. Å løyse det ved å omgå og uthule konverteringsforbodet kan neppe ha vore lovgivers intensjon?