Olav H. Haugen har publisert en kommentar til mine innlegg vedrørende manglende vitenskapelige dokumentasjon av at visse medisinske funn kan brukes til å fastslå at voldelig risting av et spebarn («filleristing») har funnet sted. Haugen viser til to sentrale referanser som «gjør spesifikt rede for diagnostikk av «påførte hodeskader» uavhengig av øyenfunn». Han mener at sirkelargumentasjon kan motbevises: «En amerikansk studie omfattet 110 barn < 15 måneder innlagt for mistenkt påført hodeskade (…). En viktig detalj er imidlertid at barna ble vurdert etter en algoritme som ikke inkluderte øyefunn. De ble deretter undersøkt av øyelege, og netthinneblødninger ble dokumentert. (…) Siden øyefunn ikke inngikk i diagnostikken, faller poenget om sirkelargumentasjon bort».

Det er korrekt at disse barna ble vurdert av et tverrfaglig team som ikke inkluderte øyenfunn i sin vurdering; like fullt er diagnosen stilt av dette teamet, som legger til grunn en algoritme (1) som ikke baserer seg på funn av bevitnet filleristing. Ingen hadde sett at disse spebarna var filleristet, de var i utgangspunktet bare vurdert slik basert på andre parametere. Da hjelper det ikke så mye at også øyenleger skåret dem som ristet, når fasiten (faktisk filleristing) mangler.  

 Om den andre artikkelen skriver han: «Den andre studien var en prospektiv studie på spedbarn (6) der kun tilfeller av bevitnet eller innrømmet påført hodeskade (45 barn) samt bevitnet ulykke (39 barn) ble inkludert». Haugens gjengivelse av metoden i denne artikkelen (2) er dessverre litt upresis. I metodekapitlet forteller forfatterne hvordan de skilte mellom «inflicted head injury» (IHI) og «accidental trauma» (AT): «Corroborated AT was defined as an accident having occurred in a public space in front of independent witnesses. Corroborated IHI was defined as abuse confessed by the perpetrator». «Corroborated» betyr her bekreftet, ikke bevitnet. I denne artikkelen er ulykkene bevitnet, mens hodeskader påført av omsorgsperson ikke er bevitnet – de er bare bekreftet ved tilståelser i ettertid. Den samme viktige oversettelsesfeilen gjør Haugen også når han sier at artikkelforfatteren i sitt svar på kritikk «fastholder sine resultater og at de per i dag har samlet 281 bevitnede tilfeller (påførte hodeskader og ulykker) ... ». I sitt tilsvar skriver Vinchon at tilfellene var bekreftet, hvilket ikke er det samme som bevitnet (3). Denne bekreftelsen ble hentet fra rettslige kilder i ettertid, altså ikke i umiddelbar tilslutning til den påståtte hendelsen. Det er godt dokumentert at slike tilståelser er beheftet med atskillig usikkerhet (4).  

Mitt poeng er at fasiten, som oftalmologene måler sin diagnostiske treffsikkerhet etter, ikke er en fasit, men er basert på antakelser. Dersom oftalmologer eller andre kunne framskaffe et stort antall spebarn som var observert filleristet, og gjort medisinske funn som bare forekom hos disse og som derved kunne sies å være patognomonisk for filleristing, ville jeg fulgt Haugens argumentasjon. Problemet er at slike observasjoner mangler.

Avslutningsvis skriver Haugen: «I debatten bør man … være omhyggelig med å sitere litteraturen korrekt». Jeg kunne ikke ha vært mer enig.

Litteratur: 

1. Duhaime AC, Alario AJ, Lewander WJ, Schut L, Sutton LN, Seidl TS, et al. Head-Injury in Very Young-Children - Mechanisms, Injury Types, and Ophthalmologic Findings in 100 Hospitalized-Patients Younger Than 2 Years of Age. Pediatrics. 1992;90(2):179-85.

2. Vinchon M, de Foort-Dhellemmes S, Desurmont M, Delestret I. Confessed abuse versus witnessed accidents in infants: comparison of clinical, radiological, and ophthalmological data in corroborated cases. Child Nerv Syst. 2010;26(5):637-45.

3. Vinchon M. Response to Lynøe: questions about isolated trauma shaking and confessions. Child Nerv Syst. 2017;33(9):1423-4.

4. Gudjonsson G. Memory distrust syndrome, confabulation and false confession. Cortex; a journal devoted to the study of the nervous system and behavior. 2017;87:156-65.