I siste nummer av Tidsskriftet svarer Knut Wester på mitt innlegg om netthinneblødninger og filleristing av spedbarn. I innlegget viste jeg til to sentrale studier som etter min mening gir god dokumentasjon for at utbredte og alvorlige netthinneblødninger har svært høy spesifisitet i forhold til påført hodeskade. I den første studien (1) ble 115 barn <15 måneder som ble innlagt med spørsmål om påført hodeskade, vurdert av et tverrfaglig team. Basert på en grundig utredning (klinisk, radiologisk og laboratoriemessig), men som ikke inneholdt øyeundersøkelse, ble barna delt i fire kategorier: sikker ulykke (definite accident), sannsynlig ulykke (probable accident), sannsynlig påført hodeskade (probable abuse) og sikker påført hodeskade (definite abuse). Deretter ble pasientene undersøkt i øyebunnen med tanke på netthinneblødninger, og en skår for alvorlighetsgrad (0-6) ble laget for hvert øye.
Wester medgir at øyefunnene ikke inngikk i diagnosesettingen, men at diagnostikken baserte seg på en tverrfaglig vurdering uten at risting/påført vold var bevitnet. Han fastholder derfor sin kritikk og skriver: «Da hjelper det ikke så mye at også øyenleger skåret dem som ristet, når fasiten (faktisk filleristing) mangler». Dette er imidlertid en misforståelse. Øyelegene skåret overhodet ikke barna som ristet/ikke ristet. De skåret de øyebunnsforandringene de faktisk så, nemlig antall, størrelse, utbredelse og lokalisasjon av netthinneblødningene. Når man deretter sammenholdt inndelingen til de tverrfaglige teamene med øyelegenes funn/skår, fant man at en skår på 9 eller mer (altså de mest alvorlige) kun forekom i kategorien sikker påført hodeskade.
Wester kommenterer deretter den andre studien (2). Wester gjør et poeng ut av at hendelsen med den angivelige påførte hodeskaden var bekreftet (corroborated) gjennom en tilståelse, og ikke bevitnet av en uavhengig tredjeperson. Han viser til at en tilståelse ofte er beheftet med adskillig usikkerhet, les: kan være falsk eller fremprovosert. Jeg vil peke på to forhold som gjør Westers resonnement problematisk. For det første skjer vold mot barn fra omsorgspersoner nesten alltid – og av naturlige grunner - innenfor hjemmets fire vegger, uten uavhengige vitner. Det eneste vitne er den personen som har utført handlingene. I rettspleien er det velkjent at tilståelser i spesielle situasjoner kan være falske eller fremprovoserte. At dette skulle være forklaringen i 45 tilfeller i en slik prospektiv studie, står for meg som ganske usannsynlig For det andre: dersom tilståelsene var falske, hva er da grunnen til at man finner alvorlige netthinneblødninger (severe hemorrhages) hos 25 av 45 i denne gruppen og kun i 1 av 39 i ulykke-gruppen, svarende til en spesifisitet på 97%?

Litteratur:
1. Binenbaum G, Mirza-George N, Christian CW et al. Odds of abuse associated with retinal hemorrhages in children suspected of child abuse. J AAPOS 2009;13:268-272.
2. Vinchon M, Defoort-Dhellemmes S, Desurmont M et al. Confessed abuse versus witnessed acccidents in infants: comparison of clinical radiological and ophthalmological data in corroborated cases. Childs Nerv Syst 2010;26:637-645.