Skarpsno velger å hoppe bukk over de praktiske konsekvensene av hans prinsipp om ikke-representative pasientutvalg. Det var blant hovedpoengene i min tidligere kommentar og ønske om nyansering.

Jeg virker å ha lykkes delvis ved at vi er enige om at det ikke lar seg utføre et uendelig antall (kliniske) forsøk. Likevel forstår jeg ikke hvordan en skal kunne gjennomføre det store antallet ikke-representative studier, med snevre inklusjonskriterier og validitet for en spesifikk, liten pasientgruppe, for å innhente «riktig kunnskap» om alle de ulike pasientgruppene som finnes i klinisk praksis.

Jeg mener klinisk forskning bør domineres av store studier med representative utvalg (gjerne med pragmatiske trekk (1)) snarere enn mange små studier med snevre pasientutvalg slik Skarpsno ønsker. Det betyr ikke at alle kliniske spørsmål om sykdommer, diagnostikk, behandling, osv. kan besvares av store enkeltstudier alene. Jeg er selvsagt enig om å tenke seg godt om og produsere gode studier, gjerne med problemstillinger som er mer relevante for pasientene (2).

Jeg står fast på at visjonen om ikke-representative pasientutvalg er urealistisk og at representative utvalg er nødvendig for praktisk og virkelighetsnær klinisk forskning.

Takk til Per Olav Vandvik for konstruktive innspill til kommentarteksten.

LITTERATUR
1. Stensrud MJ. La oss være pragmatiske. Tidsskr Nor Legeforen 2019; 139: 739.
2. Ioannidis JPA, Greenland S, Hlatky MA et al. Increasing value and reducing waste in research design, conduct, and analysis. The Lancet. 2014;383:166-75.