Jeg viser til debattsidene i Tidsskriftet nr. 12 -2019 om Fastlegegarantien (1). Fordelene ved ordningen blir fremhevet. Hvorfor kan man ikke skrive mer om at fastlegeordningen er i ferd med å forsvinne etter å ha vært i krise i flere år? Hva ble egentlig resultatene fra det partssammensatte utvalget som i fjor skulle si noe om «blant annet fastlegenes arbeidsbelastning og den reelle økningen i myndighetspålagte oppgaver.»? (2)

En Ernst&Young-rapport (3) forteller i år at gjennomføringen er dårlig. (4) Fastlegene har verken tid eller krefter, og ordningen er underfinansiert. Det ble heller ikke noe fres over samhandlingen mellom helsetjenester som skulle finne sted. Tvert imot mente sykehusene at fastlegene som ledd i samhandling kunne overta en del av deres oppgaver.

Forfatterne kaller det for Fastlegegarantien. En garanti for helsepolitiske mål. Som sådan har ordningen har vært vellykket og mange mener den fortjener navnet suksess. Den er både sosial og rettferdig. Folkehelseinstituttet har funnet ut at folk flest er fornøyd med fastlegen sin. (5) Men hva med de som er syke? Som forsøker å oppsøke sin fastlege uten å få time. Fastlegene har verken tid eller anledning til å helbrede, lindre og trøste, for å bruke Hippokrates’ ord. Dessuten er det noen grupper som faller helt utenfor. Er man i vårt samfunn for eksempel papirløs, får man i utgangspunktet ikke nyte godt av noen samfunnstjenester.

Står så gjennomføring av ordningen til stryk? Den er åpenbart alt for dårlig. I tillegg til at den enkelte fastlege ikke har tid, kommer manglende rekruttering til fastlegestillingene. En økende andel hjemler blir ledige. Å være fastlege er for de fleste nye leger simpelthen ikke attraktivt. Systemet drives etter hvert av til dels dyre vikarer. Så nå skal det skje! Til neste påske skal det foreligge en handlingsplan – men fremdeles på det politiske nivå. Det er kanskje tvilsomt om fastlegeordningen noen gang kan bli gjennomført i praksis på tilfredsstillende måte.

Et behov for lege vil likevel alle oppleve minst en gang i livet. Finnes det ikke fastlege, så finnes det alltid en annen lege. En markedsbasert helsetjeneste (6) kan da etter hvert få økende betydning. Da må man også bruke andre metoder om man ønsker å holde fast ved de helsepolitiske mål om at alle skal får helsetjenester etter behov og ikke betalingsevne.
Fastlegen er ikke en bestemt sort lege, men bare et middel for å nå helsepolitiske mål – kall det gjerne en politisk ideologi. Fastlegegarantien hadde begrenset varighet.

Referanser:

1: Krokstad S, Hjørleifsson S, Riseth M, et al. Fastlegegarantien. Tidsskr Nor Legeforen 2019
doi: 10.4045/tidsskr.19.0304
2: Hafstad, A. Pusterom for fastlegekrisen. Dagens Medisin 10.01.2018 https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/10/01/fastlegeordningen-enigh... Lest 13.09.2019
3: Evaluering av fastelegeordningen. EY og Vista analyse. https://www.regjeringen.no/contentassets/7cd212bf5f0642c1a5d0d480f0923e6... Lest 13.09.2019
4: Bordvik, M. – Krevende situasjon for fastlegeordningen. Dagens Medisin 04.09.2019. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/09/04/ny-rapport-slar-fast-fa... Lest 13.09.2019
5: Folkehelseinstituttet (FHI): Pasienterfaringer med fastlegen og fastlegkontoret i 2018. https://www.fhi.no/publ/2019/pasienterfaringer-med-fastlegen-og-fastlege...
6: Andresen, K. Retterdig fordeling av helse. Universitetet i Oslo i samarbeid med Forskning.no. 09.08.2012. https://forskning.no/velferdsstat-etikk-helsepolitikk/rettferdig-fordeli... Lest 13.09.2019