E-post: steinar.krokstad@ntnu.no
Steinar Krokstad er professor i sosialmedisin ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU, daglig leder for HUNT forskningssenter og medlem i Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Stefan Hjørleifsson er spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, fastlege ved Minde Medisinske Senter, Bergen, og forsker ved Allmennmedisinsk forskningsenhet, Universitetet i Bergen. Han er styremedlem i Norsk forening for allmennmedisin, medlem av faggruppe for sosial ulikhet i helse og leder for kampanjen Gjør kloke valg.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Marte Riseth er lege i spesialisering i allmennmedisin og fastlegevikar ved Strinda Legesenter, Trondheim. Hun er medlem av Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Benedicte W. Wardemann har bachelor i psykologi, er lege i spesialisering i allmennmedisin og i idrettsmedisin og er fastlege ved Med Vest legesenter, Oslo. Hun er varatillitsvalgt for fastlegene i Bærum, medlem av Legerådet og Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Harald Sundby er fastlege ved Kalvskinnet legesenter, Trondheim, og universitetslektor i lege-pasient-kommunikasjon ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU. Han er leder for Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for klinisk kommunikasjon og medlem av Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Ingvild Vatten Alsnes er førsteamanuensis i allmennmedisin ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, og fastlege ved Opus Legesenter, Sandnes. Hun er leder for Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Jeg viser til debattsidene i Tidsskriftet nr. 12 -2019 om Fastlegegarantien (1). Fordelene ved ordningen blir fremhevet. Hvorfor kan man ikke skrive mer om at fastlegeordningen er i ferd med å forsvinne etter å ha vært i krise i flere år? Hva ble egentlig resultatene fra det partssammensatte utvalget som i fjor skulle si noe om «blant annet fastlegenes arbeidsbelastning og den reelle økningen i myndighetspålagte oppgaver.»? (2)
En Ernst&Young-rapport (3) forteller i år at gjennomføringen er dårlig. (4) Fastlegene har verken tid eller krefter, og ordningen er underfinansiert. Det ble heller ikke noe fres over samhandlingen mellom helsetjenester som skulle finne sted. Tvert imot mente sykehusene at fastlegene som ledd i samhandling kunne overta en del av deres oppgaver.
Forfatterne kaller det for Fastlegegarantien. En garanti for helsepolitiske mål. Som sådan har ordningen har vært vellykket og mange mener den fortjener navnet suksess. Den er både sosial og rettferdig. Folkehelseinstituttet har funnet ut at folk flest er fornøyd med fastlegen sin. (5) Men hva med de som er syke? Som forsøker å oppsøke sin fastlege uten å få time. Fastlegene har verken tid eller anledning til å helbrede, lindre og trøste, for å bruke Hippokrates’ ord. Dessuten er det noen grupper som faller helt utenfor. Er man i vårt samfunn for eksempel papirløs, får man i utgangspunktet ikke nyte godt av noen samfunnstjenester.
Står så gjennomføring av ordningen til stryk? Den er åpenbart alt for dårlig. I tillegg til at den enkelte fastlege ikke har tid, kommer manglende rekruttering til fastlegestillingene. En økende andel hjemler blir ledige. Å være fastlege er for de fleste nye leger simpelthen ikke attraktivt. Systemet drives etter hvert av til dels dyre vikarer. Så nå skal det skje! Til neste påske skal det foreligge en handlingsplan – men fremdeles på det politiske nivå. Det er kanskje tvilsomt om fastlegeordningen noen gang kan bli gjennomført i praksis på tilfredsstillende måte.
Et behov for lege vil likevel alle oppleve minst en gang i livet. Finnes det ikke fastlege, så finnes det alltid en annen lege. En markedsbasert helsetjeneste (6) kan da etter hvert få økende betydning. Da må man også bruke andre metoder om man ønsker å holde fast ved de helsepolitiske mål om at alle skal får helsetjenester etter behov og ikke betalingsevne.
Fastlegen er ikke en bestemt sort lege, men bare et middel for å nå helsepolitiske mål – kall det gjerne en politisk ideologi. Fastlegegarantien hadde begrenset varighet.
Referanser:
1: Krokstad S, Hjørleifsson S, Riseth M, et al. Fastlegegarantien. Tidsskr Nor Legeforen 2019
doi: 10.4045/tidsskr.19.0304
2: Hafstad, A. Pusterom for fastlegekrisen. Dagens Medisin 10.01.2018 https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/10/01/fastlegeordningen-enigh... Lest 13.09.2019
3: Evaluering av fastelegeordningen. EY og Vista analyse. https://www.regjeringen.no/contentassets/7cd212bf5f0642c1a5d0d480f0923e6... Lest 13.09.2019
4: Bordvik, M. – Krevende situasjon for fastlegeordningen. Dagens Medisin 04.09.2019. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/09/04/ny-rapport-slar-fast-fa... Lest 13.09.2019
5: Folkehelseinstituttet (FHI): Pasienterfaringer med fastlegen og fastlegkontoret i 2018. https://www.fhi.no/publ/2019/pasienterfaringer-med-fastlegen-og-fastlege...
6: Andresen, K. Retterdig fordeling av helse. Universitetet i Oslo i samarbeid med Forskning.no. 09.08.2012. https://forskning.no/velferdsstat-etikk-helsepolitikk/rettferdig-fordeli... Lest 13.09.2019
Reidar Schwebs kommenterer vårt innlegg om "Fastlegegarantien" og spør om hvorfor vi heller ikke skriver om fastlegekrisen (1). Utfordringene i fastlegeordningen har blitt omtalt og debattert i mange sammenhenger. Helseministeren er fullstendig klar over utfordringene, og vi venter alle på tiltak som kan revitalisere ordningen og bedre rekrutteringen. Vi ville derimot peke på viktige sosiale helsepolitiske mål fastlegeordningen bidrar til. Vi er klar over at det foreligger kapasitetsutfordringer, at syke folk av og til må vente for lenge på time og at folk med spesielle helseutfordringer trenger andre tjenester i tillegg. Men det finnes etter vår erfaring ikke noen eksempler på ordninger som fordeler tilgang til gode helsetjenester mer sosialt rettferdig enn det fastlegeordningen gjør og har gjort. Schwebs peker også på at hvis ikke ordningen videreføres, står kommersielle krefter klare til å overta markedet. Det vil basert på det kunnskapsgrunnlaget vi kjenner i så fall få en lag rekke negative konsekvenser; økte sosiale ulikheter i tilgang til helsetjenester (2), økning i omfanget av tjenester med tvilsom verdi (3), synkende tillit til tjenestene (3), økning i helsebyråkrati og totalomkostninger (4) og true en av grunnsteinene i velferdsstaten - en solidarisk skattefinansiert helsetjeneste tilgjengelig for alle.
Referanser:
1. Schwebs R. Fastlegekrisen. Tidsskr Nor Legeforen 2019.
2. Hart JT. The political economy of health care: A clinical perspective. Bristol: The Policy Press, 2006.
3. Wennberg, JE. Tracking Medicine. A Researcher's Quest to Understand Health Care. Oxford: Oxford University Press, 2010.
4. Papanicolas I, Woskie LR, Jha AK. Health Care Spending in the United States and Other High-Income Countries, JAMA 2018; 13;319(10):1024-1039.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer