Vi takker for innspill fra Søegaard og Eskeland, som gir oss mulighet til å presisere: Kronikken er ment å problematisere at lovverket gir ulike tilnærminger ved akutt sykdom. Dersom sykdommen anses å være «somatisk», har vi vide fullmakter til å undersøke og behandle uten samtykke. Dersom den er «psykiatrisk», er det mer snevre kriterier for når vi kan behandle uten samtykke.

Det er et paradoks at noen pasienter, slik vi nevner i kronikken, først underlegges massiv somatisk behandling, av og til mot deres vilje, og så står helt ubeskyttet når den somatiske problemstillingen ikke lengre er aktuell. Det skaper et hull i behandlingskjeden.

I kronikken bruker vi som et av tre eksempler akutt, overhengende selvmordsfare. I slike tilfeller kan pasienten «falle mellom alle stoler». Dette skaper usikkerhet for klinikere og lidelse for pasienter og pårørende.