Det er bra at forfatterne av denne kronikken vil starte behandling med de mest effektive bremsemedisinene fra diagnosetidspunktet. Men jeg mener at de motsier seg selv ved å si at et aktuelt unntak er tilfeller «der mange års observasjonstid siden symptomdebut tilsier et godartet sykdomsforløp».

Dette kan ikke tilsies. Det kan det gå mange år med ingen eller lite symptomer mellom attakker. Mitt første attakk var styringsvansker som varte i 1 uke i høyre bein. Neste attakk kom tretten år senere og var mye større. Jeg fikk da MS-diagnosen og startet behandling med en av de minste effektive bremsemedisinene. Så tiltok sykdommen gradvis med kroniske symptomer og plager.

Forfatterne sier at «Nasjonal faglig retningslinje må revideres fortløpende i takt med fagutviklingen» og refererer til en artikkel av Fredrik Piehl. Han opplyser at levetiden er redusert med 7-14 år, og at nyere forskning tyder på at mesteparten av fallet i funksjonsnivå hos MS-pasienter tilkommer utenom attakker. Fravær av attakker kan derfor ikke betraktes som adekvat behandlingseffekt, og heller ikke av lesjoner på MR-bilder som har for lav oppløsning (1).

Livskvalitetssenkende symptomer og plager som MS-pasienter har mellom attakker, reflekterer sannsynligvis sykdomsaktivitet (2). Dette er i tråd med at mesteparten av fallet i funksjonsnivå tilkommer utenom attakker. Følgelig representerer vedvarende symptomer og plager behandlingssvikt.

Prognosen er dårlig og uforutsigbar, og taler imot bruk av de minst effektive bremsemedisinene og for å tilby cellegiftbehandling med stamcellestøtte (stamcellebehandling) til langt flere (1).

Jeg mener at forfatterne fremstiller stamcellebehandling skjevt. Cellegiftdosen ved stamcellebehandling av MS-pasienter er lavere enn den som vanligvis gis ved kreftsykdommer. I en fase III-studie oppnådde stamcellebehandling klart bedre resultater (3). To år etter stamcellebehandling hadde kun 10 % fått nytt attakk, mens 80 % hadde fått nytt attakk etter to års bremsemedisinbehandling. To år etter stamcellebehandling hadde drøyt 90 % fortsatt ikke tegn til sykdomsaktivitet (ikke attakk, nye lesjoner på MR-bilder eller dårligere funksjonsnivå), mens kun drøyt 10 % fortsatt ikke hadde tegn til sykdomsaktivitet etter to års bremsemedisinbehandling. De stamcellebehandlede fikk dessuten markant bedring i funksjonsnivå og livskvalitet, mens de bremsemedisinbehandlede ble markant dårligere.

Kriteriene for stamcellebehandling av MS er konsensusbasert, dvs. at nevrologer har bestemt dem uten nok dokumentasjon (1). Kriteriene er svært strenge, og skyldes etter min mening multinasjonale legemiddelfirmaers kjøp av innflytelse (1). Jeg mener at kronikken og forfatternes interessekonflikter også gjenspeiler dette.

Litteratur:

1. Rogne S. MS-behandlingen er ikke så effektiv. Tidsskr Nor Laegeforen 2020.
2. Rogne S. Kroniske MS-symptomer gjenspeiler sykdomsaktivitet i hjernen. Dagens Medisin 2020.
3. Burt RK, Balabanov R, Burman J et al. Effect of Nonmyeloablative Hematopoietic Stem Cell Transplantation vs Continued Disease-Modifying Therapy on Disease Progression in Patients With Relapsing-Remitting Multiple Sclerosis: A Randomized Clinical Trial. JAMA 2019; 321: 165-74.