Takk til Rune Slagstad for at han har nøster i hvordan Oslo-sykehusene havnet i den nåværende situasjonen. Han kommer inn på mange momenter som vil engasjere ulikt. Jon Magnussen synes å mene at Slagstad burde skrevet om andre ting og om andre steder - bortsett fra om "den tilsynelatende diskrepansen det er mellom situasjonsbeskrivelsen vi får fra Oslo og tilstanden i de øvrige deler av lande" - for den oppgaven forbeholder Magnussen folk som bor andre steder enn der Slagstad bor.

Magnussen mener Slagstad er for personfokusert, og vil ha en mer prinsipiell debatt. Jeg opplever ødeleggelsen av Oslo-sykehusene som en ubegripelig realitet og vil gjerne vite hvordan de styrende prosessene faktisk foregikk og foregår. Slagstad får frem hvordan det er en blanding av personligheter og prinsipper som har ledet oss dit vi er.

Av de tingene som slår meg i Slagstads gjennomgang, men som Magnussen ikke tar opp, er faktagrunnlaget man bygget fusjonbeslutningene på. Slagstad viser hvordan både departementet og Helse Sør-Øst la til grunn at det kunne spares astronomiske beløp. Så stor vurderte man innsparingsmuligheten at sammenslåingen skulle gjennomføres helt uten eksterne omstillingsmidler. Ja, spareffekten ville bli så rask og stor at OUS ikke en gang fikk adgang til å planlegge med underskud de første årene for å frigjøre interne omstillingsmidler: her fantes ingen J-kurve, innsparingspilene pekte rett til himmels.

Slagstad refererer Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om helse- og omsorgsministerens redegjørelse 26. februar 2008 som direkte nevner en McKinsey-rapport som sentral premissleverandør. Slagstad viser også at McKinsey er forbausende tett vevet inn i andre sider av Oslo-prosessen. Man sitter igjen med inntrykk av et konsulentfirma som leverer sterke argumenter for sammenslåing. Gevinsten for pasienter, ansatte og samfunnet har vist seg tvilsom, mens gevinsten for samme konsulentfirma er utvilsom?

Sentrale aktører ønsker i ettertid ikke å diskutere grunnlagene for fusjonsprosessen. Som Slagsstad viser benektet Mari Trommald kjennskap til innsparingsanslagene. I NRK Søndagsavisen 1. juli i år svarte statssekretær Robin Kåss på spørsmål om McKinseys invovlvering i prosessen, at dette er noe han ikke kjente til! Vil Trommald bli trodd på at hun ikke kjente til beregninger over innpsaringspotensialet, eller dekker hun seg bak begrepet "et konkret resultatmål på ressursbruk"? Vil Robin Kåss ha oss til å tro at han ikke er kjent med hans eget departements bruk av konsulentfirmaer? Synes Kåss at bildet Slagstad tegner av et konsulentfirma som sitter tett på beslutningene i en prosess de tjener betydelige beløp på, er bekymringsfullt i den grad at han vil undersøke om det stemmer, eller er han tilfreds med å konstatere at her vet han ikke hva hans eget departement og underliggende foretak har bedrevet?

Mange har gitt uttrykk for at fusjonen har brakt de involverte sykehusene ut i et større uføre enn de var i. I Søndagsavisen svar Kåss på dette med å vise til at kreftoverlevelsen i Norge er god. Mener han disse behandlingsresultatene skyldes sykehusfujonen? I andre sammenhenger har man fremholdt den høye vitenskapelige produksjonen som en positiv side ved OUS. Det virker på meg svært usannsynlig at sykehusfusjonen har rukket å påvirke kreftoverlevelse, og grunnlaget for dagens antall publikasjoner og disputaser er lagt lenge før OUS.

Slagstad skal ha ros for å løfte frem fusjonspremisser som beslutningstakerne i etterkant fortrenger, og for å påpeke reelle negative effekter der Kåss vil sole seg i positive fenomener som åpenbart skyldes andre forhold enn fusjonen. Er så Kåss helt uten blikk for probemer? Nei, han sier i Søndagsavisen gjentatte ganger at nå er alt blitt bedre, for nå har OUS fått en ny ledelse! Ikke at han vil gå inn på hva som var feil før, for han hevder at det ikke var noe galt med forrige ledelse. Likevel gjentar han seg selv: alt er nå bra, for OUS har fått ny ledelse. Han aksepterer altså svevende at det finnes en fortid da ikke alt i OUS var perfekt, men det har ikke hatt noe med sviktende forutsetninger eller manglende omstillingsmidler fra departement eller Helse Sør-Øst å gjøre. Hva enn de forbigående problemene dreide seg om var de ifølge Kåss, utelukekkende knyttet til forrige OUS-ledelse, og forsvant med den. Kåss avslutter med å hevde at alle nå slutter opp om sammenslåingen. Hvor har han det fra? Og hvor mange av dem som støtter en sammenslåing gjør det under forutsetning av økonomiske rammer som muliggjør reell effektivisering og kvalitetsheving?