Her fyres det av i alle retninger; noe treffer, mye bommer og samlet blir dette kun tidvis underholdende lesning. Grad av politisk styring av helsesektoren er et viktig tema, men må det være lov å argumentere for en debatt som ikke først og fremst dreier seg om direktøren i Helse Sør-Øst og departementsråden i Helse- og omsorgsdepartementet er gode eller dårlige mennesker. En slik debatt kunne for eksempel ta opp:

1: Hvor skal grensen gå mellom helsepolitikk og helseadministrasjon?
Dette spørsmålet har en kompleksitet som ikke kan ivaretas gjennom henvisninger til "ansiktsløse byråkrater" og "abdiserende politikere". Det dreier seg både om hvilke beslutninger som skal/bør/kan ligge på politisk nivå, og på hvilket politisk nivå beslutningene skal/bør/kan ligge. Når man eksempelvis i Møre og Romsdal diskuterer plassering av nytt sykehus følger skillelinjene kommunegrensene ikke partigrensene. Hvem skal så ta avgjørelsen? Fylkestinget i Møre og Romsdal og Stortinget er to politiske alternativ, men utfallet er uavhengig av om vi lar dette være en desentral eller en sentral politisk beslutning? Og , hvem skal levere beslutningsunderlaget? De "maktsøkende byråkratene" eller "fagfolkene"? Hvilke fagfolk - de i Kristiansund eller de i Molde? (Og, hvorfor mener ikke fagfolkene i Kristiansund det samme som fagfolkene i Molde? Kan det være de har ulike interesser?) Fylkesadministrasjonen, det regionale helseforetaket eller et nytt "statens sykehusdirektorat" vil alle være administrative alternativer. Men hvem vil representere befolkningen i Møre og Romsdal (og Midt Norge) best; et direktorat godt plassert i Oslo, et regionalt helseforetak plassert i Midt Norge, eller en fylkesadministrasjon i Molde? Er det uvesentlig om byråkratiet er desentralisert eller sentralisert? Er det mulig for oss å ta denne diskusjonen som en diskusjon av roller, ansvar og myndighet, og ikke som en diskusjon av personer?

2: Hva skal formålet være med finansieringssystemet og hvordan bør det utformes?
Dagens system bygger på to premisser; tilgangen på ressurser er begrenset og det er en målsetting å utnytte disse så godt som mulig. Ut fra dette har man valgt modeller for å "hente inn" (skatt), "fordele ut" (nasjonale og regionale inntektsfordelingsmodeller) og "betale for" (delvis stykkpris).Ingen av modellene er perfekte, og de kompliseres av at de sammen med andre virkemidler skal understøtte til dels motstridende mål (fordeling, tilgjengelighet, kvalitet, effektivitet). Økonomiske modeller har to fellestrekk med medisinsk diagnostisering og behandling; de kan ha uønskede bivirkninger og de gjennomføres under betydelig usikkerhet. Vi trenger en debatt om forholdet mellom økonomi og helse som tar utgangspukt i hvor vi vil og hvilke virkemidler vi kan benytte for å nå dit. En slik debatt kan utmerket godt inkludere Slagstad sitt "sosiologiske perspektiv på sykehusene som samfunnsetiske institusjoner". Klarer vi å ta den diskusjonen som en diskusjon av mål og virkemidler, uten samtidig å fornærmes over at også økonomene har synspunkter?

3: Byråkrati, profesjonsinteresser og styringsmodeller
Kritikken mot dagens system, slik den blant annet framføres av Slagstad, er at hierarkiske byråkratimodeller kobler fagfolkene fra de viktigste beslutningene. Vi trenger en diskusjon om interne styringsmodeller som tar inn i seg både kompleksiteten i den virksomheten som utøves og det faktum at alle aktører/profesjoner har egeninteresser knyttet til de beslutningene som tas. En slik diskusjon kan blant annet dreie seg om hierarkiske kontra flate modeller, sentraliserte kontra desentraliserte beslutningsformer, innhold i og krav til ledelse etc. Slagstads kronikk tar imidlertid ikke opp noe av dette, men inngår i en tradisjon hvor byråkrater beskrives som ensidig drevet av søken etter makt, konsulentene av ønske om kortsiktig profitt og "fagfolkene" (herunder selvsagt ikke medregnet økonomene) av pasientenes interesser alene. Slik skapes et bilde av de gode mot de onde, og diskusjon av løsninger underordnes behovet for å legitimere en elendighetsbeskrivelse som igjen kun er basert på én interessegruppe sin virkelighetsoppfatning.

Slagstads kronikk har tittelen "Helsefeltets strateger", men er i all hovedsak et partsinnlegg i prosessen ved ved Oslo Universitetssykehus. Her ute i distriktene er vi vant til at det som er vanskelig i Oslo også automatisk antas å være av stor interesse for resten av landet. Man burde vel derfor ikke la seg provosere unødig av at Slagstad, fra sitt kontor på Høgskolen i Oslo og Akershus, ikke ser lenger enn Ring 3. På den andre siden, om noen skulle føle seg kallet til å svare opp Slagstad sin bekymring om "den samfunnsvitenskapelige forskningssituasjonen på sykehusområdet" kunne et godt utgangspunkt være en refleksjon over den tilsynelatende diskrepansen det er mellom situasjonsbeskrivelsen vi får fra Oslo og tilstanden i de øvrige deler av landet. Her burde det ligge stoff til mange gode artikler, men det forutsetter selvsagt at man kan holde en viss kritisk distanse til stoffet. Muligens er dette derfor best egnet for forskere med tilhørighet i periferien.