Det er mye visdom å hente her. Kanskje et viktig mål for undersøkelsebehov bør være graden av redusert livskvalitet før undersøkelsen. Om pasienten føler seg bra og ingen alvorlig diagnose er mistenkt bør ev. videre undersøkelser vurderes to ganger.
Hva når prøvene er normal og pasient rapporterer nedsatt helse/livsutfoldelse?
Hva gjør vi når undersøkelsene kun er vist effektive i tidlig forskning, og det et trolig år til diagnostisering er et tema?