Debatt i TDNLF

D.Bratlid & T.W. Ruud Hansen

I tidsskriftet nr. 21/2012 hevder overnevnte at det brukes for mye ressurser på doktorgrader og at nytteverdien for samfunnet er for liten til at ordningen kan opprettholdes. Etter tilsvar fra Tore Midtvedt presiserer de to nevnte forfatterne i nr 02/2013 at deres innlegg egentlig bygger på frustrasjon over at bare doktorgradskandidater får tilbud om organisert opplæring i forskningsmetode og at mange med doktorgrad ikke får finansiering til gjennomføring av enkeltstående forskningsprosjekter etter avlagt PhD-utdannelse. Dette fører ifølge forfatterne til at mye relevant forskning ikke blir gjenomført til tross for at forskning er en del av sykehusenes oppgaver.

I henhold til de overnevnte påstandene prioriteres hverken de med doktorgrad eller de uten hva angår tilgang på finansielle midler. Spørsmålet er om ikke disse to forholdene representerer ett og det samme problemet, nemlig at den lovpålagte forskningen ennå ikke er implementert i våre sykehus.

Etter at Helse SørØst i de senere år har økt sitt bidrag til klinisk forskning har utvilsomt den finansielle situasjonen bedret seg betraktelig for klinisk forskning i vår del av landet.

Likevel er og vil forskning alltid være en konkurranseutsatt virksomhet. Noe av konkurransedyktigheten bygger på lokal ressursforvaltning og tilretteleggelse. Sykehus-avdeligene varierer i stor grad i forhold til bevisstgjøring omkring dette. Noen avdelinger har over tid bygget opp en større ressurstilgang mens andre tilsynelatende nedprioriterer forskning ved egen avdeling.

Alle skjønner at krisetider i sykehusene skjerper motsetningene mellom forskning og rutine i klinikken. Det er likevel viktig at avdelingene har en forutsigbar mulighet til å implementere klinisk forskning i rutinen. Selv den beste kliniker stagnerer faglig dersom det ikke foreligger en kontinuerlig kontakt med et aktivt forskningsmiljø.

Jeg vil støtte at klinikere uten PhD-utdanning har et klart potensiale for å drive nyttig klinisk forskning , men da snarere i forskningsmessig symbiose med PhD-kandidater, da de representerer hver sine deler av forskningen med hver sine funksjoner innen miljøskapning.

All forskning bygger på et spekter av metodologi som krever tid og fordypning. Det ligger i saken at klinisk forskning også tjener på at kandidaten har erfaring innen klinikk og at et ønske om å forske ofte bygger på en modning innenfor begge områder.

Vår felles frustrasjon på dette området burde bidra til en sterkere argumentasjon for økning av offentlige midler til bedret ressurstilgang, ikke minst stillinger. Klinisk forskning må ses på som en nødvendig del av klinikken. Samtidig er PhD-utdanningen i dag det beste kvalitetsstempel vi har på forskeropplæring og bør i det minste ikke vannes ytterligere ut.

I Canada går en viss prosentdel av oljeinntektene til medisinsk forskning. Dersom dette ikke er mulig i Norge, og i mangel av rike onkler, kunne vi kanskje foreslå en DRG på pasienters medvirkning til forskning. Uansett finansieringsmåte kan ikke myndighetene frasi seg det økonomiske ansvaret for Medisinsk fagutvikling, som bygger på undervisning, forskning og pasientbehandling, som en og samme sak.

Istedenfor å bedrive"krybbebiting" bør vi som klinikere stå sammen om å arbeide for økt ressurstilgang til klinisk forskning, inlusivt translasjonsforskning med ett ben i klinikken og ett i laboratoriet, som i økende grad er nødvendig for moderne forståelse av sykdomsutvikling.