Professorene i pediatri Dag Bratlid og Thor Willy Ruud Hansen har et innlegg med overnevnte tittel i Tidsskriftet nr 21. De hevder at "den store oppmerksomheten omkring doktorgraden ….er en blindvei" og mener at ressursbruken er for stor og nytteeffekten tilbake til samfunnet for liten til at ordningen kan opprettholdes. De foreslår en forbedring av gjeldende regler hvor det er avsatt tid til fordypning og selvstudier.

Jeg vil i det følgene tillater meg å nyansere problemstillingen:

1.Hvorfor forske? Det er faktisk lovpålagt både for medisinske fakulteter og store sykehus å drive forskning. De 2 professorene mener at 396 avhandlinger ved vår 5 medisinske universiter er for mye. Den viktigste årsaken til økningen er omleggingen som ble gjort for noen år siden. Obligatoriske kurser og metodeopplæring inngår nå som en del av PhD-graden samtidig som kvalitative og kvantitative krav til egen forskning er blitt redusert og stipendiene blitt tidsrelaterte. Intensjonen ved omlegning var å få spredd forskningskompetanse til flere miljøer.

2. Motiv for å begynne å forske? De fleste begynner på graden i eller rett etter studiet. Jeg tror de færreste begynner med økt status som mål. Til det er statusøkningen for liten, arbeidet for hardt og lønnen både under forskningsperioden og som lønnsbonus etter endt disputasjon alt for lav. Langt de fleste begynner - enten fordi de har lyst til å fordype seg i et bestemt problem eller fordi de gjerne vil bli bedre skikket til å møte nye utfordringer i framtiden.

3.Skjebne etter disputasen. Selvfølgelig skal ikke alle som har tatt doktorgraden forske videre. Et flertall av mine doktorander med klinisk bakgrunn har hatt som målsetting å gå tilbake til klinikken. I min naivitet har jeg trodd på verdien av å ha klinikere med forskningserfaring, kritisk sans og kunnskaper slik at de både kunne initiere til forskning og etterpå implementere nye behandlingsmetoder i klinikken.

De 2 professorene bruker som eksempel at det er sløseri å utdanne 140 bakere om man bare trenger 40. Uten å elte den deigen for mye vil jeg påpeke at det er ikke gitt hvem som er den gode bakeren - og langt vanskeligere hvem som er den beste konditoren. Dette gjelder i høyeste grad også i forskning. Framtidens medisin blir mer og mer høyspesialisert og for å være med i denne utviklingen trengs det leger med stor kompetanse. Leger som kan og vil lese forskningsartikkler. Den nordiske modellen med leger som både er MD og PhD er en styrke som andre misunner oss. Jeg er meget usikker på om fordypning og selvstudier er en farbar erstatningsvei. Evaluering av de som går denne veien vil i alle fall bli vanskelig. Selvfølgelig kan vi satse på import slik vi nå gjør med bakervarer, men da må vi spørre oss om det er det vi vil.

Det er vel kjent at i Norge er bidragene til forskning, både fra det offentlige og fra private, langt mindre enn de landene som vi vanligvis sammenlikner oss med. Våre 5 medisinske fakulteter fortjener ros for at de klarer å få fram så mange PhD- studenter som de faktisk gjør med de midlene de har til rådighet og med det begrensete utstyret som mange miljøer har. Det forskes ikke for mye innen norsk medisin -heller for lite. En god del av forskningen holder et høyt nivå. En sikker vei til en ytterligere kvalitetshevning vil være å drastisk øke bevilgningene til å modernisere utstyret. Mange forskningsmiljøer som jeg har besøkt sliter med utstyr som ligger på grensen til å være musealt. Det er vanskelig å levere høyverdige konditorvarer om man bare har en vedovn til rådighet.

Tore Midtvedt

Professor em