Vi tror Morten Vatn må ha misforstått noe av innholdet i vårt innlegg, også i replikken til Tore Midtvedt’s kommentar. Vårt hovedpoeng var at i mange av de utenlandske miljøene vi kjenner til er forskning i inkludert i den kliniske arbeidsdagen. Dette er i mye mindre grad tilfellet her i landet, selv om forskning faktisk er definert som en viktig del av sykehusenes og derved også sykehuslegenes arbeidsoppgaver. I Norge er forskning derimot oftest knyttet opp til (andre) definerte stillinger bl.a. stipendiater. Det faktum at det bare er doktorgradskandidater som får tilbud om organisert forskeropplæring er en del av denne holdningen.
Siden de fleste som tar en medisinsk doktorgrad ikke ser ut til å gå videre på en forskerkarriere, tillot vi oss derfor å foreslå at mye av de ressursene som brukes på (unødvendige?) doktorgrader heller kunne brukes på å legge forholdene til rette for at (vanlige) sykehusleger kunne få tid og penger til å bruke en del av sin tid til forskning, slik de faktisk er pålagt. Forslaget handler ikke om krybbebiting men om fornuftig bruk av knappe ressurser. Vi tror dette både vil kunne styrke sykehuslegers generelle vitenskapelige kompetanse og kanskje også føre til mer relevant medisinsk forskning. Vi har selvfølgelig intet i mot at det gis større bevilgninger til medisinsk forskning, og ønsker hjertelig velkommen en translasjonsforskning som innebærer at kliniske leger også får anledning (=tid og ressurser) til å fortsette sin laboratoriebaserte forskning. Så vidt vi har observert er slike ordninger i Norge i dag sjeldnere enn tenner hos høner.